Byrådet tok aldri eget initiativ til gransking av barnevernsinstitusjonene. Historien og alle protokoller i denne sak forteller det. To av beboerne ved Morgensol barnehjem hadde gjennom måneder fortalt og dokumentert sin historie om forholdene ved Morgensol for den politiske ledelse i Bergen, uten at de ble tatt på alvor.

Kun FrPs Arne Sortevik og RVs Torstein Dale med støtte av SV og Pensjonistpartiet (P) talte deres sak. Til slutt så de to ofrene ved Morgensol barnehjem ingen annen utvei for enn å ta ut stevning mot kommunen. Det ble naturlig nok en stor mediesak og ut på høsten i 2001 var Stortingsvalgkampen i full gang. Først da begynte noe å skje i de andre politiske partiene. Sannheten er at barnehjemsofrene i Bergen kan takke media og ikke Byrådslederen for at det ble satt i gang granskning. Bare SV og P støttet FrP og RVs forslag før den tid. Aps Eilert Jan Lohne og KrFs Lisbeth Iversen ønsket også å gi sin støtte, men fikk kjenne partipiskens svøpe.

Den 5.september 2001 gir Byrådet etter for presset og sender brev til Fylkesmannen med anmodning om granskning. En skulle da tro at disse to kvinnene ved Morgensol ble tatt på alvor, men nei. Nok engang opplever de å måtte kjempe mot Bergen kommune. I mars 2002 nedlegger Byrådet påstand om at saksøkerne skal dekke kommunens saksomkostninger. Først etter anmodning fra Eilert Jan Lohne og nok en runde med flengende kritikk og stor mediefokusering, gir Byrådet etter og omgjør sitt vedtak i slutten av april 2002. Byrådet ventet helt til 26.juni samme år før de suspenderte foreldelsesfristen for de to beboerne ved Morgensol barnehjem og det blir senere inngått forlik. Ifølge Matre er dette å ta saken på alvor og å ha fokus på ofrenes side. Da komité for helse og sosial den gangen hadde saken til gjentatte behandlinger og diskusjoner, var Bergens guttehjem på Garnes ikke en del av diskusjonen.

Den kom opp i kjølvannet av Morgensolsaken og Fylkesmannens nedsettelse av Granskningsutvalget. Hvis Aps bystyregruppe ble orientert om de grusomme forholdene ved guttehjemmet på et så tidlig tidspunkt som Martre gir uttrykk av, blir påstanden om at Ap hele tiden har vært på offerets side enda mer ubegripelig.

Granskningsrapporten er et meget alvorlig dokument, et dokument som forutsetter en seriøs og troverdig viderebehandling. Anne-Grete Strøm-Eriksens tårer var ekte, de viste ekte fortvilelsen, de viste seriøsitet. At Matre ikke klarer å ta høyde for at noen av barnevernsofrene er så bitre og desillusjonerte at de ikke ser noen grunn til at kommunen er mer til å stole på nå enn før, viser at han i motsetning til opposisjonen i Bystyret velger å slå politisk mynt på de som fikk ødelagt sin barndom ved Bergen kommunes barnevernsinstitusjoner.

Liv Røssland, Gruppeleder bystyregruppen Bergen FrP og leder Komité for helse, sosial og bydeler