Den vestlige verden har valgt en strategi i bekjempelsen av terror som står i direkte strid med den mest elementære kunnskapen vi prøver å gi barna våre.

Primitivt

En samtale med en femåring om terror, og om krig mot terror, gir trolig et riktigere perspektiv på den internasjonale krisen vi nå står midt oppe i, enn det meste av den krigsretorikk vi har fått høre de siste ukene. Her er det forenklingen, og de mest grunnleggende spilleregler for forholdet mellom mennesker, som gjelder.

Forsøket på å forklare grusomhetene på en måte som er sann, men ikke for skremmende. Forsøket på å svare på de enkleste spørsmål. I et slikt øyeblikk, over kveldsmaten når roen senker seg etter en hektisk hverdag, står det nytteløse i Vestens håndtering av terrorisme klarere frem.

Her blir det nytteløst å forklare hvorfor noen kan finne på å drepe tusenvis av mennesker ved å styrte fly inn i bygninger. Men det blir like nytteløst å forklare hvorfor hevn er det rette.

Dette er tiden for å gjenoppfriske det mest elementære når det gjelder konfliktløsning mellom mennesker.

Krigens logikk

Det er mulig det var i det øyeblikk man definerte angrepene i New York som en krigshandling at vi kom skjevt ut. Krigslogikken krever at vold møtes med vold. Men selv med dette utgangspunktet krever også krigføring at man vet hvem fienden er, og man må også ha en oppfatning av hva man kan vekke til live av andre fiender om man velger å gå til krig.

Selv om man ikke er pasifist, og mener at det i gitte situasjoner er nødvendig å ty til vold for å forsvare seg, trenger man ikke å granske historien lenge for å finne ut at de fleste kriger har vært mislykket. I alle fall i et langt perspektiv. Fienden kan gjøres maktesløs ved hjelp av makt, men den kan sjelden utryddes. Grunnen er at fienden sjelden kan defineres bare som enkeltindivider.

Overførbar fiendskap

Fienderollen har som oftest en årsak som kan overføres fra menneske til menneske, fra generasjon til generasjon. Selv om man med makt kan tvinge en definert gruppe mennesker, oppfattet som fienden, i kne, kan den samme fienden dukke opp igjen gjennom andre mennesker, i en annen tid eller et annet sted. Dette er grunnen til at krigføring ikke fører frem om man ikke samtidig gjør noe med årsakene til krigen.

I den krigen som nå pågår er ambisjonen å utrydde terrorister som har drept og skadet sivile. Selve ambisjonen har bred støtte. Men i tillegg til at ambisjonen synes som en nærmest umulig oppgave i praksis, kan man umulig ha tatt inn over seg at muligheten for rekruttering av nye terrorister er stort, og at det blir betydelig større etter hvert som krigen utvikler seg, og sivile liv går tapt. Slikt kan tenne latent hat i store grupper, og hvor godt har man tenkt igjennom hvordan dette hatet i sin tur skal kontrolleres?

Eksempelet «annen verdenskrig»

En av historiens «vellykkede» kriger var krigen mot Nazi-Tyskland. I dette tilfellet var det mulig å nedkjempe det onde, og få til samfunnsendringer i etterkrigsårene som ikke gjorde det mulig med en remobilisering av de samme kreftene på nytt.

Eksempelet annen verdenskrig har likevel den svakhet at erfaringene ikke uten videre lar seg overføre til helt andre situasjoner, i en helt annen tid, og med en helt annen bakgrunn.

Angrepet på USA var grusomt, og det er menneskelig å ønske hevn i fortvilelsen som fulgte. Men det politiske lederskapet, både i USA og i Europa, er forpliktet til mer enn å følge folkets umiddelbare ønsker. Det har et ansvar for å vurdere hva som tjener sin egen befolkning best også på lang sikt. Femåringen lurer på hvorfor mannen som er avbildet på BTs førsteside er blitt bombet. Var han terrorist? — Nei, han var ikke det. - Hvorfor slapp amerikanerne en bombe på han da? - Det var nok et uhell. - Visste de ikke hvem han var da? - Nei, de gjorde nok ikke det. - Men han døde ikke? - Nei, han var heldig. Det var bra – ikke sant?