Tvert imot er innlegget en temmelig ufokusert kritikk av bruddstykker fra intervjuer med meg om DNS sin markering av Nordahl Grieg-jubileet. Nå tror jeg ikke hensikten med skribentens innlegg er mer komplisert enn at den ønsker å reklamere for en påkommende forestilling med Grieg-tekster i Logen. Unnskyld, «aften» med Nordahl Grieg. Jeg vil likevel benytte anledningen til å gjøre noen presiseringer overfor skribentens antakelser, fordommer, og feilslutninger. Debatten om vårt repertoarvalg jubileumsåret er blitt sluttført i en debatt med Jan H Landro. Argumentene var lettfattelige, men skribenten har åpenbart fått referert dem så pass uklart at han tror jeg har sagt at «Vår ære og vår makt» er musealt teater. Nå sto riktignok innlegget mitt i søndagsutgaven den 17.08., men de var ikke til å misforstå selv på en dårlig dag.

Først en svært viktig presisering. DNS markerer Nordahl Griegs hundreårsdag med to forestillinger. Det har tydeligvis gått den lokale skribenten hus forbi. 30.11. har vi premiere på forestillingen «Til Ungdommen». Det er en forestilling som fokuserer Griegs tekster om hva ungdom er, og hvilken rolle den spiller i en krigssituasjon. Forestillingen vil bli en stort anlagt musikalsk og visuell fremstilling av Griegs dikt og journalistiske tekster. Den andre forestillingen heter «Nordahl» og skal spilles på videregående skoler. Skribenten baserer tittelen på innlegget sitt på en forhåndskritikk av en forestilling han overhodet ikke vet noe om. Den har premiere først 01.11. Litt overbærende kan man si at det er bra med fantasi, men når fantasien leder til den moralske harmen skribenten oppviser er det på tide med et glass vann. Holmås sammenlikner «Nordahl» med Klaus Rifbjergs roman om Nansen og Johansen sin polferd. Nå vil tilfellet at jeg har skrevet «I djevelens dansesal» som nettopp omhandler den berømte skituren. Så vær så god — gå til kilden.

«Nordahl» er en forestilling som omhandler en forfatters utvikling. Den tematiserer hva som er kunstens oppgave. I et oppgjør med seg selv skriver Grieg at: «en dikter uten noe mål er ikke annet enn en Don Juan». Jeg fremstiller hans stadige streben etter å finne en plass for seg selv og sin diktning. Som vi alle vet er det først med annen verdenskrig at liv og diktning sammenfaller på en særdeles meningsfull og kraftfull måte. Tidlig på 30-tallet ble Grieg kalt «det fascistiske Fædrelandslagets sanger». Forestillingen spilles av Kim Kalsås og Anna Bache-Wiig. Det er en lovmessighet i teatret at en mann og kvinne på en scene ikke bare er en relasjon, men skaper i seg selv en situasjon. De som kjenner biografien til Nordahl Grieg vet at kvinnene spilte en stor rolle i hans liv og forfatterskap. I skribentens hode blir dette til en fortelling om overnattinger. Dette er en trist selverklæring. Forholdet mellom menn og kvinner handler også om overnattinger, gudskjelov - men det er i tillegg til så uendelig mye mer. For eksempel gjensidig inspirasjon. En advarsel: Forestillingen er ikke for trette menn, men for unge sinn som vil vite noe om livet som noe uforutsigbart, vakkert, og vanskelig.

Finn Bjørn Tønder spurte meg i et intervju 14.08., som en hypotese, om Nordahl Grieg ville stemt Arbeiderpartiet i dag. - Absolutt ikke, var svaret mitt, da heller Frp! Poenget med dette har jeg formidlet flere ganger. Nordahl Grieg sto aldri på samfunnsteknokratiet sin side. Han hadde opprøreren i seg. Jeg vil derfor til slutt gjøre en gjetning til på Griegs bekostning: Han ville aldri henfalle i en småborgerlig sentimentalisme over den gang han var kommunist, marxist, eller hva som helst, og favne en eller annen dikter med små klamme hender, og si, denne dikteren er min og bare min, og ingen, i hvert fall ikke noen fra Namdalen, skal noen gang få røre ham.

Av Terje Lindberg