«Kirkelederne er de mest radikale av elitene.» Omtrent slik lød det som ble regnet som den mest oppsiktsvekkende konklusjonen da maktutrederne presenterte et av sine siste delprosjekt i forrige uke. Det var litt overraskende, men det sjokkerte neppe noen. Det gjorde heller ikke resten av rapporten. Det viktigste den fortalte oss er nemlig at maktstrukturene i hovedsak er som de alltid har vært. Og det mest tankevekkende i etterkant, er at det ikke utløser noen debatt.

Særnorsk forskning

Vi liker å utrede makt i Norge. Det var vi som begynte med den typen forskning, og denne typen tette samarbeid mellom stat og forskere. Helt siden Gudmund Hernes og Johan P. Olsen presenterte den første maktutredningen, har norske samfunnsforskere elsket å forklare og beskrive hvem som har innflytelse, og hvem vi tror har innflytelse, men som egentlig ikke har det. For det er det maktutredningene handler om. De skal fortelle oss hvordan det står til med folkestyret og andre styrer i et Norge som endrer seg kontinuerlig. Hvem er de egentlige maktmenneskene i dag, er det noen andre enn for ti og tjue år siden? Hva har globaliseringen, teknologiutviklingen og den eksplosive veksten i tallet på ulike mediekanaler betydd for maktfordelingen i samfunnet? Har likestillingen mellom kjønnene hatt noen innvirkning på strukturene?

Maktutrederne, med professor Øyvind Østerud i spissen, nøster opp i ulike tråder, og presenterer noen svar med ujevne mellomrom.

Like topper

Sist vi hørte fra maktutrederne var altså da de fortalte oss om resultatene av en undersøkelse der over 1700 såkalte samfunnstopper ble intervjuet om sin bakgrunn, sine holdninger og sin innflytelse. Toppene defineres som en del av eliten fordi de treffer beslutninger som har store konsekvenser for hele befolkningen. Disse 1700 har sentrale lederstillinger i norsk politikk, organisasjonsliv, forskning, media, kirken, den sentrale forvaltningen og Forsvaret. De er i hovedsak middelaldrende menn, de har høy utdannelse og høye inntekter, de har sin bakgrunn fra noenlunde samme trygge, og gode øvre middelklasse eller overklasse, og de er ganske enige i synet på hvordan ting henger sammen her i verden. Og ifølge eliten henger ting sammen på en slik måte at det først og fremst er Arbeiderpartiet og Høyre som kan få tingene til å henge enda bedre sammen. Avstanden til Folket illustreres gjennom at Norges største parti, Fremskrittspartiet, overhodet ikke regnes som noe alternativ for elitene. Akkurat det poenget er et av de mer interessante i rapportene. For mens et Arbeiderparti for 30 år siden representerte både store grupper av folket og flere av elitene, er skillet mellom folkepartiene og elitepartiene blitt tydeligere nå. Avstanden mellom elitene og folket har altså økt i en periode der stadig flere av oss har fått anledning til skaffe oss elitetrekk gjennom høy utdannelse, høyere inntekter og større sosial mobilitet.

Selvtilfredse eliter

De norske kvinnene er utvilsomt den gruppen i Norge som har opplevd de største endringene i årene siden den forrige maktutredningen ble initiert av Bratteli-regjeringen i 1972. Men mens kvinnene utgjør over halvparten av studentene ved høyskolene og universitetene, og mens de raser rundt i arbeidslivet på jakt etter de morsomme jobbene, avspeiles ikke dette i maktstrukturene. Der er det nemlig i hovedsak omtrent som for 30 år siden. Og er det noe maktutredningen forteller oss — selv om det altså ikke kommer som noen overraskelse - er det at de norske elitene er lite interessert i å tenke nytt og i å inkludere nye hoder i sin verden. De har det bra som har det, der de omgås sine egne, som tenker omtrent som dem, og ser det ikke som noe problem at de fanger opp så lite av det som foregår i samfunnet rundt dem. Flertallet av samfunnstoppene synes heller ikke at avstanden mellom dem og folk flest er noen problemstilling å henge seg opp. Flertallet i den befolkningen de snakker om mener det stikk motsatte.

Her aner vi noe av hensikten med maktutredningene. De presenterer oss ikke nødvendigvis for de store overraskelsene. Men denne mangelen på overraskelser og endringer er nettopp en del av saken. For til tross for globalisering, teknologiutvikling og alt det andre som endrer hverdagen for de fleste i samfunnet vårt, endrer ikke det noe særlig på maktstrukturene eller maktmennenes behov for å løfte blikket.

Utvidet elite

Maktutrederne definerer eliten som beslutningstakere som tar beslutninger som angår hele befolkningen. Det er en liten eksklusiv gruppe som faktisk tar slike beslutninger, men det er mange som påvirker hvilken retning beslutningene tar. Et av de viktigste utviklingstrekkene i makt-Norge er da også at maktstrukturene er blitt mer uoversiktlige og vanskelige å nøste opp i. Mye makt er flyttet fra folket og deres representanter til en utvidet elite. Den eliten - som ikke er noe mer folkelig enn den tradisjonelle eliten - inkluderer alle som har råd til å betale Grete Knudsen og Kjell Opseth til å få gehør på Stortinget, den inkluderer alle dem som har direkte linje til landets redaktører gjennom middager på Theaterkafeer og andre kafeer, og den inkluderer alle næringslivslederne, politikerne og journalistene som møtes på de flotteste private hyttene i landet. Blant andre. For vi vet at det finnes flere eliter i Norge, vi vet at de møtes på ulike arenaer, og vi vet at de i prinsippet kommer fra noen ganske få og forutsigbare befolkningssegmenter i Norge.

Når vi har funnet det ut, skal vi ideelt sett diskutere om det er noe problem. Den diskusjonen kom ikke denne gangen heller. Vi tar imot konklusjonene fra maktutrederne med et litt halvresignert smil. Og kanskje er det det som skal prege neste trinn i undersøkelsene og diskusjonene; hvorfor vi ikke bryr oss om hvem som styrer oss.