Av pasient

Jeg sitter på stuen. Rundt meg sitter flere mennesker, unge og eldre. Alle med sløve blikk. Neddopet av Vival eller andre beroligende medisiner.

Jeg spør en av pasientene hvordan han har det. Han sier noe, men det er vanskelig å forstå. Jeg må spørre han flere ganger før jeg får fatt i hva han sier. «Ikke så greit», svarer han utydelig og sløvt. Han ser ned i gulvet, og jeg kan så vidt fange opp en liten dråpe av smerten han har inne i seg. En brennende angst lyser av øynene hans når han ser opp.

I en annen stol sitter en pasient og gnisser tenner. Tv-en står høyt på, men det er ingen som følger med. Et personale blar i et ukeblad, tydelig for opptatt til å bry seg om pasientene rundt.

Litt senere hører jeg en pasient si til personalet at han har det «litt» vondt i dag. «Vil du ha noen tabletter?» er svaret han får. «Jeg er litt redd for å ta alle disse tablettene», sier pasienten. «Det er ikke farlig», svarer personalet, lett irritert i stemmen. — ikke ett spørsmål om han trenger å prate, eller for eksempel gå en tur. Personalet går opptatt inn på kontoret igjen, og pasienten inn på rommet sitt. Jeg beveger meg inn på røykerommet og henter meg litt kaffe på kaffetrakteren der. En sky av røyk møter meg. Jeg holder pusten og ser at det sitter tre pasienter og røyker. Alle med sløve blikk Ingen sier noe. Bare sitter der med sin smerte og angst.

Ute er det strålende vær og varmt. Solen skinner gjennom vinduet, som er lukket.

Jeg går ut en tur. Nyter det fine været. Å gå tur er noe som hjelper når en har angst, og jeg lurer på hvorfor personalet nesten aldri tar med pasientene på tur.

Jeg tenker med meg selv at personalet her har en fin jobb. Lage til mat for pasientene og dele ut medisiner. Kanskje gå en tur når det er fint vær. Lese ukeblader eller sitte og prate på kontoret når det regner.

En av pasientene, den klart mest oppegående av dem, sier at hun er rastløs.

Det betror hun meg hver gang jeg møter på henne. Jeg kan se at hun ikke har det godt. En kvinne som har gått gjennom traumatiske ting. Hun går der i gangene, sitter på røykerommet og ser på tv.

Personalet leser fortsatt i ukebladet sitt. En pasient sier til meg at han har det tøft, men vil ikke forstyrre noen. Jeg har det litt tøft selv. Det hadde vært så godt å få litt oppmuntring. At noen spurte hvordan jeg har det, eller om jeg ville gå en tur og prate litt. At noen ser meg.

Ute skinner solen, men kaffen blir servert inne. Stemningen er trykkende. Det er liksom en smak av død her på dette oppbevaringsstedet for syke.

Så kommer kvelden. Jeg går inn på rommet mitt, pusser tennene og legger meg. Prøver å sove, men klarer ikke å legge bort tankene mine. Ser for meg pasientene, en etter en. Ensomme i sin smerte og angst. Etter noen timer, slapper jeg litt mer av, etter å ha tatt dobbelt opp med sovemedisiner. Her vil jeg ikke være!

Neste dag snakker jeg med legen om utskrivelse. Jeg er for frisk til å være på et sykehus for tungpsykiatriske pasienter. Tar bussen hjem. Ser ut av vinduet og tenker på det jeg har fått en liten smakebit av, nemlig hvordan de tungpsykiatriske pasientene har det og hvor dårlig hjelpeapparatet fungerer.

Det tar flere dager før jeg klarer å legge bak meg opplevelsene jeg har hatt. Det er som etterdønningene etter et mareritt. Lurer på om jeg noen gang vil glemme.

Jeg håper at noen vil våkne når de leser dette. Om bare ett menneske, så har ikke opplevelsene mine vært forgjeves.