BRIKT JENSEN

JEG HØRER AT DET BLIR stadig flere møter, og at lommekalenderen blir stadig større, sjefskalender heter det nå. Er du i Norge og ringer til pensjonerte venner for å spørre om de vil komme på middag, er svaret som regel at de først må slå opp i boken for å se om de er ledige. Det kan virke litt overraskende for oss andre, som stort sett bare har avtaler med tannlegen, skal passe noen fødselsdager, og huske å betale husleien. Og det husker vi jo, selv om vi er gått over i reserven. Det ville liksom bli så mange tomme linjer i vår lommekalender. Vi ville virke så overflødige, hvis vi altså skulle styres av en avtalebok.

Alle har det naturligvis ikke slik. I en gammel avis leste jeg forleden et intervju med en norsk stortingsmann. Han var nokså ærlig; han fortalte om den dagen han først skulle holde et innlegg i en viktig debatt i Stortinget, og siden holde et foredrag om oljepolitikk i et partilag utenfor Oslo. Debatten trakk ut. Han kom i tidsnød, måtte sløyfe innlegget, rakk så vidt sitt eget foredrag, som for øvrig ble misforstått, fordi han hadde fått det så travelt og ikke hadde fått tid til å forberede seg skikkelig. Han hadde jo så mange avtaler notert i boken.

En mislykket dag? Tja, han hadde jo, på en riktignok dårlig måte, gjennomført programmet. Han kunne sette rød strek over nok en dag i et liv som jo er kort, selv for den som lever lenge.

JEG SKULLE LÆRE Å PADLE. Kajakken var av det moderne slaget, så lett og ustø at den går rundt hvis du ser hardt på den. Jeg var kommet helskinnet om bord, og hadde pjusket meg ut fjorden med stivt blikk og forsiktige bevegelser. Plutselig ble jeg fanget opp i en konkurranse, padlere med nummer på brystet strøk forbi meg bakfra, med kurs for landet på den andre siden. Jeg kunne ikke ta det innover meg, jeg hadde mer enn nok med meg og mitt. Det var begynt å blåse opp, etter hvert så kraftig at racerne en etter en ga opp og brøt, og brølte til meg at jeg også burde snu. Men hvorledes gjør man det, når man ikke engang er stø nok til å padle rett frem?

Så var jeg alene igjen, midtfjords. Med kurs for viken og smulere vann på den andre siden, der tilskuerne hadde leiret seg på knaus og knatt, og reiste seg og applauderte den ensomme helten fra havet.

Det er blitt dårlig med padling siden. Og historien er nok usann. Men det ligger kanskje en mer eller mindre skjult sannhet i den likevel. For den løgnaktige fortellingen har lært meg en ting: Jeg tar det med tål når jeg hører om en ny helt. Jeg tenker: ja, ja, der har vi en til av disse idiotene som ikke har lært å snu.

JEG ER IKKE RIKTIG SIKKER på hvor nyttig lærdommen er. Men det er blitt mange nye helter i det siste. Det går ikke en måned uten at det kåres en ny. Ikke en uke. Knapt en dag. De er riktignok av forskjellig art. Grønland har jo vært krysset på ski noen ganger, og det er lenge siden den første lurte seg gjennom Nordvestpassasjen, eller gikk med oljelampe blant de sårede i Krimkrigen, og slik var med på å finne opp Røde Kors. Nå blir det mildt sagt blandede frukter: Den beste venstrebacken i helgens hovedseriekamper, den første nordmann som vant et renn i Hoppuken på aldri så mange år. Han som har rullet en tønne fra Fagernes til Hønefoss.

Vil vi ha det slik? Hvorfor har vi behov for helter? Fordi ideer, tanker, holdninger ikke blir riktig synlige for oss, før vi tror de har tatt bolig i et menneske? En gang var det et mål å skjelne mellom sak og person. Saken skulle frem i lyset, den som hadde fått være med å bære den frem, kunne tre til side.

NEI, DET ER IKKE ENKELT for dem vi har valgt til å bestemme over oss, heller. Samfunnet blir mer og mer innviklet, og det blir mer og mer å tenke over, og ta stilling til for fellesskapets tjenere. Og dess mer de skal tenke over, dess mindre tid får de til å sitte stille. Hvordan skal man rekke å fange en tanke når telefonen ringer og det banker på kontordøren, og lommekalenderen er tett av avtaler med andre mennesker som heller ikke har tid til å tenke? En tanke er en vâr og sjelden fugl, og den har ikke lett for å bygge rede der mange ber om ordet til dagsorden og få til saken.

Ja visst blir det mange ledige timer i en liten landsby på Korsika. Svaret er simpelthen at tiden antakelig er fremtidens luksus. Ikke 26 toaletter i en såkalt hytte, ikke raske biler og gullur, kasser med champagne og parfymer. De viktige tingene er ikke til salgs i noen butikk med tollfrie varer. Og merkelig nok er det nettopp eliter av det ene og andre slag som har minst herredømme over egen tid.

NÅ ER NATURLIGVIS OPPFATNINGEN av hva som er, eller kommer til å bli, luksus relativ. Det er ikke lenge siden goder som sukker og glass, silke og papir, pepper og speil i Europa var reservert en minoritet av mektige og rike. Mye som i dag i vår del av verden blir betraktet som nødvendig for de fleste, ville ha vært uoppnåelig for en prins i fortiden. Han ville nok ikke engang kommet på å drømme om det.

De som sløser mest, er nok alltid blitt betraktet som vinnere. Den som øder på overdrevent forbruk demonstrerer makt, og viser at meningsløse eksesser alltid avhenger av tilskuere som orker å bli imponerte. Fremdeles er der publikum for show der berømtheter spiller roller. Enten det gjelder halvkongelige brylluper, operaball i Wien, eller Oscar-utdelinger, finnes der grådige tittere, om ikke annet gjennom mediekikkhullet. Nesten ingen tar avstand. Arbeidsløse og skattebetalere avfinner seg med de hvite sivilisasjonselefantene med forbløffende toleranse.

Den såkalte eliten, heltene av det ene eller andre slaget, slavebindes antakelig av mangel på tid. Under slike omstendigheter vil det kanskje i fremtiden være hun eller han som alltid har tid til å gjøre hva de vil, når de vil, som lever det mest ettertraktelsesverdige luksusliv.