Av Siv Claussen, Norsk Sykepleierforbund, Inger Gulbrandsen, Norsk Kommuneforbund, Liv Ingunn Hallen, Norsk helse og sosialforbund, Eli Olsen, Norsk fysioterapeutforbund, Turid Nesbø, Norsk ergoterapiforbund, Torill Mjelde, Fellesorganisasjonen, tillitsvalgte ved Nordåstunet

Frustrasjon på vegne av pasienter, pårørende og personale.

Nordåstunet har eksistert i over 20 år. I løpet av denne tiden har institusjonen gått gjennom mange forandringer og omstillingsprosesser. Fra å være et hjem for funksjonshemmede, er vi nå et kompetansesenter innenfor rehabilitering av mennesker med skader i sentralnervesystemet. Vi gir et tverrfaglig, individuelt tilpasset rehabilitering/habiliteringstilbud til pasienter i alle aldre (fra 15 til 90) med komplekse problemstillinger.

Av pasientgruppene vi yter tilbud til, kan vi nevne: hjerneslag, traumatiske hodeskader, MS-rammede, Parkinsonpasienter, poliorammede, unge fysisk funksjonshemmede i etableringsfasen og andre grupper med mer sjeldne sykdommer i nervesystemet.

Kognitiv rehabilitering av gruppen med alvorlig ervervet hjerneskade har Nordåstunet bygd opp spisskompetanse på, og dette er tilbud som heller trenger utbygging enn nedbygging.

Vi vil også peke på en liten gruppe av seks faste beboere som har hatt sitt hjem på Nordåstunet i mer enn 20 år. Å få dem overført til hjemkommunene på kort varsel, tror vi ikke er mulig, i tillegg vil det bety en stor belastning for den enkelte å måtte flytte tilbake til en kommune der de ikke har noe nettverk etter mange år i institusjon.

Nordåstunet har tilrettelagte arealer både inne og ute som er meget funksjonelle for rehabilitering. Av erfaring vet vi at omgivelser virker positivt på rehabiliteringsprosessen for mange pasienter.

Konsekvensene er alvorlige for mange:

I løpet av de tjue årene Nordåstunet har eksistert, har en stabil arbeidsstokk bygd opp en kompetanse som man ikke uten videre kan dra nytte av dersom institusjonen blir lagt ned og personalet skal spres rundt. Samhandlingen som foregår mellom pasient, pårørende og det tverrfaglige personalet, gir en kompetanse som det vil ta flere år å bygge opp igjen.

I tillegg har vi ingen garantier for at alle våre kolleger får tilbud om jobb i Helse Bergen.

For pasientene er konsekvensene at de får et dårligere tilbud. Slik vi ser det vil mange av pasientene som har gjennomgått den akutte fase etter sykdom, få et dårligere tilbud om rehabilitering og dermed muligheten for å vende tilbake til arbeid og familieliv. Muligheten til et meningsfylt liv vil bli forringet.

Pasienter med kroniske sykdommer (for eksempel MS og Parkinson) vil få et sterkt forringet tilbud om tverrfaglig rehabilitering, noe som er en forutsetning for å opprettholde deres funksjonsnivå.

Også i kommunehelsetjenesten vil dette få ringvirkninger, da pasientene som blir utskrevet fra sykehus vil trenge mer hjelp enn ved gjennomgått optimal rehabilitering.

Da helsereformen ble satt ut i livet, var vi positive og forventningsfulle til den nye organisasjonsmodellen. En visjon om et likeverdig helsetilbud til alle uavhengig av hvor man bor i landet, er et viktig og riktig prinsipp. Skuffelsen var stor da det viser seg at syke vestlendinger er mindre verdt i DRG-poeng enn den jevne Ola nordmann, og konsekvensen ble mindre budsjetter til Helse Bergen. Dermed trues likeverdsprinsippet.

Nedlegging, oppsigelser og et klart forringet tjenestetilbud er konsekvensen.

Politikerne snakker om økte budsjetter i 2004. Mens gresset gror dør kua. Det blir ikke lett å bygge opp igjen det som er lagt ned.

Vi ber styret i Helse Bergen tenke langsiktig: Bevar Nordåstunet som kompetansesenter.

I 2004 er det for sent.