Like fullt slår det sykelige hatet ut i en mengde blinde overgrep. I vår tid er det nok å trekke frem de fastlåste konfliktene i Nord-Irland, på deler av Balkan og i Midtøsten, som eksempler på gruppers institusjonaliserte hat og de konsekvenser det fører til i enkeltmenneskers handling. Hva er det så som har gått galt?

Svært mye. En aktuell tilnærming er begrepet livsforståelse, som den danske filosofen Løgstrup skriver om. Som en av to mulige grøftekanter for livsforståelsen skisserer han opp den fastlåste struktur som gjør livsforståelsen mer og mer snever.

«Den kan stivne til en ideologi og bli en simpelthen absolutt størrelse for den enkelte. Jo mer dette skjer, desto mer blir den enkeltes forhold til den andre en anledning til press og eventuelt overgrep. Den ideologisk størknede livsanskuelse blir nemlig livets mening for den enkelte, nå i forstand at rangordningen blir byttet om: Livet hans er til for livsanskuelsens skyld og ikke omvendt.» Løgstrup peker på at slike mennesker lever et tomt liv uten livsanskuelsen. Dette blir dramatisk når en slik endegyldig sannhet også må gjelde for alle andre ý ellers er den jo ikke endegyldig. I livsanskuelsens navn kan vedkommende begå overgrep uten tanke for andre menneskers uavhengighet og selvstendighet. På et tidspunkt blir livsanskuelsen patologisk: Jo lenger han eller hun går for å få gjennomslag for sin livsanskuelse, med desto bedre samvittighet begås overgrepene. Hva kan et menneske, en virksomhet eller et sivilt, moderne samfunn stille opp mot dette? Simone Weil anvender tyngdekraften som uttrykk for det som holder oss på plass her nede, mens kjærligheten er det som løfter oss opp. I så måte trengs det en god del kjærlighet for å ruste oss opp i møte med hatets overgrep.

Den store katolske teologen Henri Nouwen sier om personlig utrustning at «å bli elsket betyr at jeg må komme med all min usikkerhet, min smerte og mine behov og la meg omfavne av en annen.» Løgstrup trekker dette perspektivet ut i en etisk fordring. En fordring som uttrykker håpets mulighet for den enkelte, våre virksomheter og våre sårbare sivile samfunn.

Mediene har brakt bilder av hatets grufulle uttrykk i New York. Hatets tyngdekraft har ettertrykkelig satt en verden på plass. Behovet for omfavnelse synes å være stort. Uendelig stort og nødvendig.

Av Torbjørn Wilhelmsen