Denne sangen var det første jeg tenkte på i dag da jeg i nyhetene fikk høre at nok en basehopper hadde vært uheldig i Kjerag i Lysefjorden i Rogaland. Heldigvis ser det ut til at den italienske hopperen har overlevd det mislykkede hoppet, og det kan han mildest talt prise seg lykkelig for.

Tirsdag omkom en 37 år gammel amerikansk kvinne på samme plass etter et mislykket basehopp. Mange andre har mistet livet på samme plass.

Og så er det samme leksa hver eneste gang det går gale i Lysefjorden. Hovedredningssentralen — redningshelikopter - fjellredningsteam etc. for å berge disse som spiller rullett med sitt og andres liv. Et stort og kostbart apparat settes i verk øyeblikkelig.

At andres liv i tillegg skal settes i fare for å berge basehopperne gang etter gang er helt meningsløst.

Er det virkelig slik at det er samfunnets oppgave å ordne opp hver eneste gang det ikke går etter planen i dette miljøet?

Nå er det snart på tide at noen setter foten ned og forbyr denne form for «galskap». Det skulle være tilstrekkelig adrenalin-kick for disse menneskene å hoppe i fallskjerm fra fly, og dermed forhindre stadige redningsaksjoner i fjellsidene.

Dersom det ikke er mulig å forby «galskapen» fra politihold, bør det være er minimumskrav at basehoppere stiller garanti på forhånd for at eventuelle redningsaksjoner blir dekket av hopperen selv. Beløpene til redningsaksjonene kan i enkelte tilfeller komme opp i flere hundre tusen kroner vil jeg tro.

Hvorfor har ikke disse menneskene som lever i «grenseland» mellom liv og død sine egne redningsgrupper, det burde i alle fall være et minimumskrav!

Av Jan M. Lind