Av Egil FettBergen

For tiden er avisene fulle av stoff knyttet til flere alvorlige rettssaker. De kan være spennende nok hver for seg, men de reiser også noen generelle spørsmål hos den vanlige leser.

Rettsapparatet har tre profesjonelle parter. Påtalemyndigheten, forsvarsadvokaten(-e), og dommerne. I motsetning til tiltalte, burde alle disse samfunnsinstitusjoner være interessert i å få klarlagt det faktiske hendelsesforløpet. Men det er påtalemyndighetens oppgave å bevise det overfor dommerne. Rundt dette hendelsesforløpet er det rom for skjønn. Det er dommernes oppgave å utøve skjønnet. Forsvarernes oppgave er å sikre de tiltalte en rettferdig behandling, noe som innebærer at alle forhold som kan tale til deres forhold skal belyses for dommerne, og all tvil skal komme tiltalte til gode.

Stort sett har jeg inntrykk av at påtalemyndigheter og dommere utøver sine roller etter beste evne.

Når det gjelder forsvarerne går jeg ut fra at forholdet mellom dem og deres klienter er såvidt intimt at forsvarerne kan danne seg et meget godt inntrykk av hendelsesforløpet uavhengig av hva påtalemyndigheten klarer å påvise. Dette er (naturligvis?) fortrolig, og det skal ikke legges frem for dommerne medmindre tiltalte er enig. Men det kan føre til at dommene blir uriktige.

La oss to et skoleeksempel fra Italia. Strippet for alle detaljer er historien denne: Tre menn (A, B og C) fra den sosiale skyggeside er sammen i en leilighet og drikker øl. Det oppstår krangel, og en av dem (C) blir drept. Det er ingen andre vitner, og politiet finner ingen tekniske spor. A og B får hver sine advokater, og hver av dem påstår at den andre har gjort det.

Man kunne ikke bevise hvem som var gjerningsmannen, selv om alle var enige om at det enten var A eller B. Politiet kom ingen vei, og saken måtte henlegges, hvilket er nesten likeverdig med frifinnelse. Både A og B krevde så en høy erstatning fra staten for tort og svie. En av dem hadde altså utført et mord med premie fra staten.

I saker med flere tiltalte ser vi ofte at forsvarerne både prøver å skape forvirring om hendelsesforløpet og skyve skyld over på de andre. Den som forsvarer morderen forsøker dermed å begå justismord ved å skyve skyld over på andre. I Orderudsaken er vi farlig nær en slik situasjon – med mindre alle dømmes for medvirkning.

NRK spurte nylig advokat Harald Stabell om han hadde vært med på å få en skyldig mann frikjent for en grov forbytelse. Det ville Stabell ikke svare på. Dersom svaret hadde vært nei, går jeg ut fra at Stabell hadde svart nei.

En tiltalt har «lov til» å lyve, dvs. han får ingen ekstra straff for dette. Spørsmålet er: Hvor langt strekker en advokats lojalitet seg overfor tiltalte når han vet at konsekvensene kan bli en uriktig dom og i verste fall et justismord? Finnes det etiske retningslinjer for slike tilfelles?