Bydelsstyrene i Bergen sier at kommunen hindrer dem i å styre, kommunen at staten har fratatt den råderetten, fylket vansmekter i ingenmannsland og regjeringen styres av Stortinget, for den er en mindretallsregjering.

Det kalles stortingsregjereri, og på tinget regjerer Carl I. Hagen. Resten av opposisjonen trenger Frp mot Bondevik-regjeringen. Den behøver Frp for å lage statsbudsjett og revidert nasjonalbudsjett. Hagen reviderer og slår barneha-gene i hodet på statsministeren så de flyr som stjerner for øynene på ham. Frp og SV demonstrerer handlekraft ved å befale full barnehagedekning til lavpris etter mønster fra matvarekjedene, hvor en landbruksminister fra Ap sist viste handling. Ap og Sp er med.

De andre har skylden

I revirkampen pekes det oppover og nedover. Frp, og Høyre i regjering, ber kommunene ta selvkritikk. I alle fall er det slik at Stortingets ambisjoner forvitrer i kommunen, og kommunens i bydelene.

Bydelene i Bergen fikk ansvar og ber om penger. Kommunen har lagt rammene, trangt, og sier det samme om staten. Den avgjør kommunens armslag, og bydelene får det som er igjen. Både stat, kommune og bydel vil bestemme om det som angår folk. De sentrale kommunepolitikerne vil fortsatt drive politikk og beskjeftige seg med det som også bydelene steller med; eldreomsorg og skole og slikt, hva skal de ellers foreta seg? De frykter makttap. Bydelene svarer at det er ingen grunn til engstelse.

I Ytrebygda drøfter bydelsstyret lokalpolitikk, som dreier seg om å kutte utgiftene. Også i byrådet og bystyret er lokalpolitikk å skjære ned på et eller annet, det vil si alt. Ordføreren fra KrF skriver brev til finansministeren fra Høyre og ber om penger til kommunen heller enn skattelettelser til byens borgere. Rektorer skriver til byrådslederen. Ansva-ret skyves fra sted til sted, til offentlig skue.

Om en finansminister passer sitatet fra Asbjørnsen og Moe: «Den karen må nok holdes nær inn til varmen, om fettet skal dryppe av 'n.» Fra Finansdepartementet kommer mange tomreipes, og nå er det ideologisk Høyre-korrekt med skattelette, ikke kommunelette. Likevel, når Dagbladet Magasinet spør ordførerne fra Bergen, Røros, Stavanger og Trondheim, svarer alle at de har et meningsfylt liv, antakelig som brevskrivere. Regjering og storting lager enhetspolitikk, samme offentlige tjenester uansett hvor man bor.

Kommunen også. Kommunen og bydelene får styre på betingelse av å gjøre som staten/kommunen har bestemt at det skal være for alle borgere av landet og byen. Lokalt selvstyre betyr at noe kan bli ulikt.

Sentralpolitikerne erklærer at skolen skal bli bedre. Eldreomsorgen skal bli bedre. Alt skal bli bedre. Reformer vedtas. Slik beviser partiene på hovedscenen at de handler. Stortingsflertallet vedtar at barnehageplass skal finnes til alle som ønsker det i alle Bergens bydeler og fastsetter også prisen. Så er det bare for byen og bydelene å overta derfra. Kommunen jamrer over at den er statens dårlig lønte administrasjon i distriktene, og for bydelene er kommunen staten. Øverst sier regjeringen at den er blitt Stortingets administrasjon.

Sentralmakten har pengene og styringen fordi dette er grenen den sitter på. Det samme gjelder kommunen, av bydelene avkrevd det lille den hevder å ha når lokalpolitikk er lik lovpålagte oppgaver. Staten har også en mening om kommunenes pengeforbruk, som skal holdes i sjakk akkurat som borgernes. Budet om stram økonomi gir komman-dopolitikk, og organene for lokal råderett blir redskaper for disiplinen og utøvelse av politikken til dem som kom først til pengene.

Statens ambisjoner er utenfor kontroll, særlig når det er valg. Da har alle makt, til og med lokalpolitikerne så folk skal bry seg med å stemme. Det gir to retorikker, til ulik bruk. I Bergen skulle politikk og ansvar synes med byregjering og bydelsdemokrati. I den reformen passet heller ikke beskrivelsen av en impotent kommune.

En arvet klage

Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, angriper i en artikkel i VG stortingsregjereriet. Klagen arvet han fra de foregående mindretallsregjeringene: Flertallet var lik opposisjonen, og den var enig om utgifter. Regjeringen fikk problemet med å betale. I praksis får kommunene regningen og må skjære her for å få til der, og kommunen gir den videre til bydelene.

Tar vi bydelsstyrene, kommunen, fylket og regjeringen på ordet, er alle maktesløse, bundet av Stortinget, som stempler direktiv fra Brussel. Det er godt gjort at noen gidder å stemme med slik tale. For øvrig drikkes det mer enn før i Underhuset i London, og et parlamentsmedlem sier at det er EUs skyld. Underhuset har slikt å gjøre. Det uregjerlige Norge er en standardbeskrivelse. Mindretallsregjeringene er velgernes skyld siden de setter sammen uregjerlige storting, kanskje en følge av at det ble vanskelig å se hva eller hvem som styrte utviklingen. Bedre blir det ikke når politikerne skylder på hverandre og ellers snakker om marked, globalisering og EU-direktiv.

Visstnok vet verken stortingsflertallet som bestemte eller regjeringen som skal finne pengene hvordan landet kan få høy barnehagedekning og barnefamiliene lav pris, men flertallet truer med følgene dersom regjeringen nekter å utføre ordre. KrF-leder og regjeringsmedlem Valgerd Svarstad Haugland forsikrer at hun klarer å være dobbeltmenneske. Det er et innøvd liv, alle mindretallsregjeringene har levd det. Gro Harlem Brundtland konstaterte at Stortinget herjet med en Ap-regjering det ikke ville velte. Slik viste opposisjonen litt makt i stedet for avmakt.

Kommunens klage over at det meste er bestemt på forhånd har som motstykke statsbudsjettet, som en påstått svak regjering legger frem og Stortingets flertall ikke endrer avgjørende, ikke kan endre? Da må det også spørres hvor mye regjeringen forandrer på budsjettenes gang.

Mindretallsregjeringer blir felt. Kjell Magne Bondevik sier at hans regjering får Stortinget med seg i de fleste sakene, men vurderer sjansene til å nå neste valg som 50-50. Det finnes en grense for hva en regjering kan tåle, sier enhver mindretallsstatsminister. Grensen er usynlig og derfor å likne med et minefelt. Jens Stoltenberg konstaterer plutselig, etter å ha gitt Bondevik barnehageinstruksen, at mindretallsregjeringer fungerer overraskende bra. Men flertallsregje-ringer tvinger seg frem. Om dem kan det sies at noen har fungert overraskende dårlig.

Makspris for opera

Lavprisbarnehager til alle faller sammen med Norges 100-årsjubileum som egen stat. Populistisk riktig loves dette før fullføringen av en operabygning i hovedstaden. Det gjenstår å finne pengene til barnehagene, mens operaen skal gjen-nom forutsigbare prisstigninger som Frp vil kalle skandaler. Maksimalpris for en barnehageplass synes akkurat nå å være et større problem enn maksimalprisen for den nye operaen, senere kan jo begge deler bli et problem.