Av Liv Røssland,

gruppeleder Frp

Leder komité for helse, sosial og bydeler

Torstein Dahle skylder på alle andre enn seg selv og Senterpartiet, Aps Bjarne Håkon Hanssens krokodilletårer over hvor forferdelig det er at noen kan sette en «prislapp» på de eldre er direkte patetisk. Vi hørte aldri at den samme Bjarne Håkon Hanssen syntes det var forferdelig da Jens Stoltenberg ikke kunne gi mer penger til eldreomsorgen fordi det var inflasjonsdrivende. Høyres Martin Smith Sivertsen mener Stortinget hopper fordi TV 2 ber dem om det, og der har han faktisk et poeng.

Dette er ikke en debatt om et sykehjem er kommunalt, privat eller konkurranseutsatt. Skal Solveig Skinnarlands dagbok ha noen verdi, må dette bli en debatt om hvordan kommunene kan gi en kvalitativ god eldreomsorg. Hvordan vi kan få til en forsvarlig pleiefaktor og hvordan vi kan få til et faglig utbygd, uavhengig, tilsyn av sykehjemmene.

I stortingsvalgkampen i 1997 ble John I. Alvheim av politikerne beskyldt for å være «svovelpredikant», «dommedagsprofet» og stigmatiserende når han beskrev eldreomsorgen i Norge. At de samme politikerne nå opptrer som «rystet» og «sjokkerte» over de avsløringer som nå er avdekket i eldreomsorgen, kan ikke oppfattes som annet enn et skuespill.

Frps folkevalgte representanter tar på alvor den ombudsrollen de har som folkevalgte. Vi tar på alvor de mange fortvilte telefoner vi får fra pleietrengende eldre som ikke får hjelp.

Vi er ikke «rystet» og «sjokkert», til det har vi lest for mange rapporter og satt oss inn i for mange enkelthistorier. Vi er fortvilet over at det politiske flertall hele tiden velger å vende oss det «døve øret», når ikke pressen er opptatt av dette temaet. I april i fjor fremmet John I. Alvheim et forslag i Stortinget som ville sørget for at alle eldre på sykehjem skulle få tilstrekkelig pleie og omsorg. Det ble nedstemt.

Helsepersonelloven stiller krav til helsepersonell om å yte faglig forsvarlig helsehjelp. Skal lovens krav oppfylles må sykehjemmene nødvendigvis ha en viss pleiebemanning. For ansatte i sykehjemmene må dette være en frustrerende debatt. Lojale som de er, må de nøye seg med å observere debatten uten å kunne delta offentlig. Ikke offentlig kunne fortelle hvor hjelpeløse de føler seg, hvor vanskelig det oppleves å være utdannet til å gi syke mennesker en god pleie uten en gang å ha tid til å være en hånd å holde i, det å daglig måtte gå på akkord med loven. Hvordan noen kan lure på hvorfor så mange ansatte slutter i dette omsorgsyrket og hvorfor det er så vanskelig å få besatt de ledige stillingene, er helt ubegripelig.

Vi har et ansvar for å la de ansatte få gjøre den jobben de er utdannet til å gjøre; gi dem nok tid og ressurser til å gi en kvalitativ god pleie og omsorg. Vi politikere må nå være vårt ansvar bevist og ta de eldre på alvor. Ikke la dem nok en gang være attraktive før et valg, for så å la dem bli «glemt» frem til neste gang det skal legges stemmesedler i valgurnene. Det er politikerne som har ansvar for det som nå oppfattes som en ukultur i pleien av de syke eldre.

De sykehjemsbeboerne som lider nå og de pleietrengende eldre som nå har angst for å flytte på sykehjem, må kunne stole på at vi tar dem på alvor. Det krever handling nå.