Lørdag var jeg speaker på Bergen City Marathon, et arrangement med over 10 tusen deltakere. Da er det mye å holde styr på. Ivrige løpere på maraton, halv-maraton, stafetter, 5 km og barneløp skal få oppmerksomhet når de passerer målstreken. I tillegg har verdisaker gått tapt, bankkort er funnet og veldig mange henvender seg til speaker for å spørre om hvilken tid de fikk.

Fikk du med deg denne?

Det var midt i dette kaoset at en eldre kvinne sto tålmodig og ventet på tur til jeg var ledig. Hun hadde et innstendig ønske. Barnebarnet hennes er funksjonshemmet, men skulle likevel delta i barneløpet fra Nordnes til Bryggen. Gutten var jo ikke i stand til å gjennomføre dette på egenhånd, men hjelpere skulle trille ham i rullestol mesteparten av distansen, før han skulle bruke sine egne bein de siste 30 meterne mot målstreken. Bestemoren lurte på om det var mulig for meg å gi ham litt ekstra oppmerksomhet?

I flere timer så jeg folk løpe i mål. Noen vant sin klasse, andre leverte personlige rekorder. Jubelbrølene var mange, og flere hadde flyttet barrierer. Etter et slikt arrangement har alle en historie å fortelle, fra de minste barna til han over 70, som fullførte nok et maraton.

Da den funksjonshemmede gutten nærmet seg mål, ble jeg varslet av bestemoren.

«Nå kommer han!!!»

Hanøys hjelp til selvhjelp:

Barnebarnet fikk hjelp til å komme seg ut av rullestolen, og med en hjelpende hånd på hver arm tok han steg for steg mot mål, til stor jubel fra tilskuerne. Jeg kjørte på i mikrofonen, han fikk en mottagelse verdig en olympisk mester!! Det var en sterk opplevelse å se ansiktet på guttungen da han tok de siste stegene av distansen. På den andre siden av målstreken sto familien og ventet, og de scenene som utspant seg etter målgang var det ikke mulig å ikke bli preget av. Jeg er sikker på at det rant tårer, selv fra statuen av krigshelten Shetlands-Larsen, som på verdig vis står til rors på Torget.

Etterpå kom en rørt bestemor og takket meg innstendig for innsatsen. Nå hadde ikke jeg bidratt med stort, men det er likevel ingen tvil om at dette betydde mye for gutten og hans nærmeste.

Hanøy vil redde menneskeheten:

Hva kan vi andre lære av dette? Isolert sett hadde ikke denne funksjonshemmede gutten utrettet stort, han ble jo mer eller mindre båret de siste 30 meterne av distansen, men for ham var dette en stor prestasjon!

Det er nøyaktig det samme som gjelder i våre egne liv, vi har alle våre personlige mål. Disse varierer fra individ til individ, men poenget er at vi må bestemme dem selv, ut ifra våre egne forutsetninger. Alle kan ikke spille på Brann, det er ikke alle som kan bli administrerende direktør, og det er overhodet ikke meningen at vi skal prøve å leve opp til andres forventninger.

Sist:

Det er derfor du må være fornøyd med den du er og måle prestasjonene ut ifra dine egne forutsetninger. Ikke la andre bestemme for deg, ikke la andre fortelle deg hvor listen ligger.

Vi er alle forskjellige, og har fått utdelt ulike lodd i livet. Dersom du gjør ditt beste, så er det godt nok, uansett hva alle andre måtte mene!

Hvis du noen gang blir like glad over dine egne prestasjoner som denne unge gutten ble på Bryggen den siste lørdagen i april, så er du svært heldig, uavhengig av hva du har oppnådd!