1992: «Hver 3. nordmann vil en gang få psykiske problemer» (NRKs innsamlingsaksjon.)1998: «Annenhver nordmann vil i løpet av livet utvikle en klar psykisk lidelse,» sier professor Einar Kringlen. (Aftenposten 17.3.).2001: «Man regner med at 20 til 40 prosent av befolkningen får en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. (BT 20. mai.) Opptil 40 prosent! Stortingsmeldingen om psykiatrien (1997) meldte ca. 20 prosent.Det måtte vel komme. Depresjon er blitt en gullgruve for legemiddelindustrien, og et mulighetenes område for teoretikere og diagnosemakere. Vinterdepresjon er blitt en suksess, så vi må regne med at det snart kan bli oppdaget en vår— eller sommerdepresjon. Fødselsdepresjon er en annen nisje. Nyere forskning viser at også far kan få fødselsdepresjon. Enda nyere forskning, som nevnes i BT-oppslag, viser at 17 prosent av mødrene har angst og depresjon når barnet er 2 ½ år, og 14 prosent når barnet er 4 ½ år. Dette gir muligheten til et utvidet fødselsdepresjonsbegrep, gjerne differensiert til morsdepresjon og farsdepresjon. Deretter kan man begynne å avdekke barnas fødselsdepresjon, den depresjon som kan ramme enebarn som får en søster eller bror. Vi må ikke glemme barna. I dag finnes det gode lykkepiller for barn: De smaker peppermynte.Så 40 prosent er nok et nøkternt og fremtidsrettet anslag når man tar høyde for mulige nye depresjonsdiagnoser og de store mørketall som gjerne følger med slike nyvinninger.Det brukes mye lykkepiller i Norge. Så mye at det koster en halv milliard kroner i året. Men det er klart at forbruket kan økes betraktelig etter hvert som alle de 40 prosentene i tur og orden får sine behandlingstrengende depresjoner. Også fordi «mange får flere tilbakefall,» som BT og professor Holsten påpeker.Og det er ikke bare de deprimerte som skal ha lykkepiller. Man prøver lykken på andre diagnoser også. Som angstmedisin er lykkepillene vel etablert, og de brukes mot tvangslidelser og bulimi. En av dem skal ha god effekt på premenstruelle spenninger (man får overgangsalderens plager i stedet), en annen har for tiden stor suksess hos røykere som prøver å slutte. Listen er lengre, og enda lengre skal den vel bli. Ved noen diagnoser er det snakk om livsvarig medisinering.Det er en hake ved alt. Haken ved lykkepillene er giftvirkningene. Legene kaller det bivirkninger, og gjør det dermed til en bisak. For pasientene er det ofte ikke en bisak. Ett av hovedargumentene for lykkepillene har vært at bivirkninger er et mindre problem ved dem enn ved de eldre antidepressiva, og at færre pasienter derfor vil avbryte kuren. I praksis har denne forskjellen vist seg å være liten, eller «ikke dramatisk» som professor Lingjærde formulerte det i en kronikk i Dagbladet 20.4. Dermed kan vi fastslå at bivirkninger er et omtrent like stort problem ved lykkepillene som ved de eldre antidepressiva. Omtrent halvparten avbryter kuren innen 5–6 uker, hvis de har friheten til å velge. De umyndiggjorte behandles, dvs. mishandles, selvsagt videre i uker og måneder.BTs oppslag begynner med at professor Holsten roser lykkepillene, og avslutter med at han roser Bondevik, Lønning og Steen for deres åpenhet om sine sykdomshistorier. Da vil jeg tilføye at Inge Lønning og Reiulf Steen også har vært åpne om sine behandlinger. Begge har fortalt at de ble behandlet med og hjulpet av ECT, elektrosjokk.Skuespilleren Jakob Margido Esp likeså. ECT ble lansert i 1930-årene, omtrent samtidig ned lobotomien, 20 år før de gamle antidepressiva, og et halvt århundre før lykkepillene.For øvrig har johannesurt (perikum) for tiden like stor antidepressiv effekt som psykiatriens kjemiske oppfinnelser (BT 8.4.).KNUT GREPSTAD,ØVRE ERVIK.