Av Kaya Irgens

Verbale angrep foregår i ett sett og jeg er grundig lei av det

Det eneste nye er fysiske angrep på motdebattanter!

Men alvorlig talt: rikspolitikerne tror vi ikke lenger på, vi vet jo fra før av hva de skal si, for de sier jo bare det samme hver gang de åpner munnen. Jeg deltok selv i politiske valgkamper for nærmere 30 år siden og jeg kan huske hvor lei jeg ble av det jeg selv sa. Igjen og igjen åpnet jeg munnen og lirte av meg budskapet! Som jeg slet med å finne nye formuleringer for å slippe å la kjeften gå på tomgang!

Med meg er det nå kommet så langt at hvis et avisinnlegg er skrevet av en politiker gidder jeg ikke lese det. Det er enten forsvar for eget parti eller angrep på andre partier som viser at de er milevis fra det velgerne er opptatt av. Det er som gneldrende grammofonplater på nivå med den ledsagende dunkemusikken som nå synes å høres fra alle valgkampåpninger.

Dessuten: vi velgere ser snart ikke forskjell på partiene og det spiller ingen rolle hvem som får flertall heller for det skjer likevel ingen endringer. Truls Frogner, selv AP-medlem, har nylig skrevet en bok om AP på eget forlag og der sier han mye fornuftig, men det er en bok som ikke har vært særlig fremme i media. Han hevder at velgerne blir forvirret når regjeringer kommer og går, systemet består og politikken mer eller mindre er den samme. Det fører til at noen ikke stemmer ved valg lenger mens andre skifter parti som om det er varer på supermarkedet og kanaler i media. Han mener at det ikke spiller noen rolle hva man stemmer for det økonomiske systemet har lenge gått på autopilot.

Vi må kanskje snart finne på noe nytt og det blir neppe innen de politiske partiene at den nytenkningen kommer til å skje. I min levetid har det i alle fall ikke skjedd nytenkning der. Det er i de utenomparlamentariske fora at slikt skjer. La oss håpe at noen reflekterte mennesker føler seg kallet.

To perioder som valgt politiker hva enten det gjelder kommune— eller stortingsvalg (fylkesvalg er helt uten interesse) burde være maksimum. Nå sitter vi med et storting hvor de fleste åker rett inn fra partienes ungdomsorganisasjoner og så blir de gud hjelpe meg sittende til de går av med pensjon. Mange har aldri vært i annet arbeid noen gang. Er det rart at avstanden mellom vanlige folk og politikerne øker? Det er derfor etter manges mening bra - og det er ikke bare Høyre-velgeres mening - å få på banen en som Herman Friele nettopp fordi han ikke er en slik garvet politiker.

Til slutt et tydelig symptom på at noe er galt: Min erfaring er at går man på besøk i valgbodene på Torgallmenningen vil politikerne helst snakke selv, og de er bare ute etter å overbevise deg om hvilket flott parti de tilhører. Istedenfor å benytte anledningen og høre hva besøkende velgere har å si.

Vel, vel - dette til tross - stemme må vi jo!