Av Dagny Hysing-Dahl

Jeg viser til artikkel i BT søndag 14 ds. hvor man fra politisk hold erkjenner HVPU-reformens mange og ofte tragiske konsekvenser... Begrunnelsen for denne erkjennelse er imidlertid tankevekkende, nemlig: «for sterk tro på idealismen!»

Mange som har fulgt reformen fra planstadiet til realisering stusser nok litt på denne «forklaringen». Motforestillingene var fra første stund mange og store. Pårørende, foreldre, fagfolk, helsearbeidere og ikke så få politikere sa klart fra om reformens mange svakheter og om de alvorlige konsekvenser dette ville få for mange grupper innen denne omsorgen.

Om og om igjen ble det bl.a. pekt på at reformen slik den ble utformet ikke kunne godtas fordi der ikke var tatt hensyn til de ulike behov. Det kunne ikke aksepteres at forbedring for mange skulle skje på bekostning av andre som helt åpenbart ville få sin levestandard senket. Det burde ha vært en selvfølge at reformens mål måtte være å sikre bedre livskvalitet for samtlige kategorier innenfor HVPUs ansvarsområde.

Hvordan var det mulig for det politiske flertall å lukke øyne, ører og hjerte for den massive og vektige kritikk som fremkom under forberedelsen av reformen? Hvordan var det mulig at man nærmest totalt neglisjerte kravet om at livsviktige verdier som trygghet, fellesskap og tilhørighet måtte sikres for samtlige berørte parter?

Er det ikke litt for lettvint å skylde på idealisme og godtroenhet?

I politikken er man forpliktet til å forholde seg til realitetene; idealene skal være mål å strebe etter. Alt annet er ansvarsløst. Det spørs om man ikke her blander sammen idealisme og selvbedrag eller det som verre er, nemlig villet uvitenhet, en særegenskap som mer og mer preger og ødelegger dagens politikk.

HVPU-reformen er et skremmende eksempel på hva den villete uvitenhet kan føre til av uvillete konsekvenser.

Vår nyere politiske historie er dessverre full av lignende eksempler som for eksempel skandalene omkring Gardermobanen og Romerriksporten, om enorme overskridelser på vei— bro- og tunnelprosjekter, om systematisk manglende vedlikehold på offentlige eiendommer, m.m. – alt politiske vedtak med direkte negative konsekvenser for befolkningen.

Det er på tide at politikere – i likhet med alle andre samfunnsarbeidere – må stilles til personlig ansvar for sine handlinger, hva enten det er for ansvarsløs forvaltning av fellesformuen, eller for ugjennomtenkte politiske vedtak som rammer uskyldige mennesker og påfører dem problemer, dårligere livsvilkår og/eller økonomiske tap; kort sagt –: helt unødige lidelser ofte på toppen av en allerede vanskelig livssituasjon.

Erkjennelse av feil bør alltid føre til oppretting. Tør vi håpe at det vil skje når det gjelder HVPU-reformen?