Av Kåre Kvalvåg,leder i Hordaland fylkeslag av LUPE

Det er likevel noen sider ved fremstillingene i avisen som krever noen kommentarer.

6. januar beskriver journalist Terje Valestrand situasjonen for tre av våre små søsken. I en avsluttende kommentar stilles følgende spørsmål: ¿ kanskje er forklaringen på at mange psykisk utviklingshemmede ikke har det bedre på grunn av nettopp krigen mellom foreldrene?¿ kanskje det i bunnen ligger en personkonflikt?

Det er naturligvis legitimt å stille disse spørsmålene. Og visselig er det rett at det er ulike meninger i de to organisasjonene om en del spørsmål knyttet til boliger, integrering og andre tema. Det er også vesentlig at den yngste av de to organisasjonene, Landsforbundet for utviklingshemmede og Pårørende, LUPE, ble dannet nettopp pga. den andre organisasjonens overdrevne reformiver. Mange pårørende var i slutten av 1980-tallet svært skeptisk til en del sider ved reformen. En uro for fremtiden knyttet til tjenestetilbudet i boligen, manglende tilrettelegging av arbeids— og fritidstilbud, har i ettertid dessverre blitt bekreftet både av de pårørende, men også i en rekke forskningsrapporter.

Når journalisten antyder at det skulle være personkonflikter som er årsaken til striden mellom foreldreorganisasjonene, må det tilbakevises på det sterkeste. Konflikten har sitt utspring i en grunnleggende uenighet om hvordan tilbudene til våre utviklingshemmede skal utformes og hvilke rettigheter den utviklingshemmede og de pårørende skal ha. I oppslaget 13. januar tar Camilla Bugge Monsen og foreldrene opp kampen for å bygge et privat bofellesskap siden Bergen kommune etter ti års ventetid ennå ikke kan tilby dem en bolig. Nesten alle de 200 som venter på bolig har ønsket seg et tilbud i bofellesskap der det også er tilrettelagt fellesrom for brukerne går det frem av statistikken fra Bergen kommune. Samtidig står leder i NFU, Sidsel Grasli, frem med sin etter hvert slitte frase om at Bergen er blant verstingene i landet som nesten utelukkende bygger bofellesskap tilrettelagt med fellesrom. LUPE støtter de utviklingshemmede og deres pårørende som krever botilbud, arbeid og fritid tilrettelagt slik brukerne og deres pårørende selv vil ha det.

Det er også i avisen kommet frem til dels sterke rapporter om de ulike negative effektene ved reformen og dens gjennomføring. Det skulle være nok bare å gjengi følgende overskrifter i BT de siste ukene: «10 års ensomhet», «Trodde for sterkt på idealismen – må gjøre retrett», «Har ventet ti år på bolig» og «HVPU-reforma var naiv».

LUPE ønsker ikke HVPU tilbake med sine store institusjoner og bortgjemte utviklingshemmede. Vi ønsker at kommunene som nå har ansvaret for tilbudene til de utviklingshemmede skal ta dette ansvaret på alvor. Det er fremdeles en stor mangel på boliger i Bergen kommune. Problemet er ikke boligene; de finansieres hundre prosent gjennom tilskudd og lån fra Husbanken. Problemet er penger til å betale lønn til de menneskene som skal gi det omsorgstilbudet de utviklingshemmede trenger for å kunne flytte ut fra foreldrehjemmet. Og i mellomtiden bor det 125 mennesker som er eldre enn 25 år hjemme hos foreldre og andre pårørende som sliter tungt med en omsorg kommunen har ansvaret for.

Dette er de egentlige taperne av HVPU-reformen.

De tre stortingspolitikerne som står frem i BT 14. januar, har sammen flertall i Stortinget til å skaffe de pengene som skal til for å rette opp skeivhetene som en idealistisk og regelbundet reformgjennomføring har skapt.