I tillegg er det en skrikende mangel på dagtilbud. Når videregående skole er fullført, blir ofte ungdommen stående uten et eneste tilbud. Dersom ungdommen har utearbeidende foreldre, blir kommunen tvunget til å tilby et eller annet på dagtid. Hvis ungdommen derimot skulle være så heldig eller uheldig å ha en hjemmeværende forelder, kan ethvert tilbud glimre med sitt fravær. Spesielt kan dette være tilfelle dersom ungdommens forelder er av den tålmodige sorten som ikke liker å skrike høyt. Da kan det faktisk gå både vinter og vår uten at ungdommen har støttekontakt, dagtilbud eller har noen bolig i sikte i overskuelig fremtid.

Tålmodighet er en dyd som ofte lønner seg dårlig. Derfor skjønner jeg svært godt at noen foreldrepar går ut i avisen for å vise hvor uholdbar situasjonen er for deres barn/ungdom. Når kommunale instanser deretter melder tilbake at omtalte sak skal prioriteres, trekker vi et lettelsens sukk. Det vi kanskje ikke tenker på i første omgang, er at den nødvendigvis må prioriteres fremfor andre – og hvem er disse? Vi kan håpe disse er noen som har et mindre påtrengende behov. Tilfelle er at de ofte har (for) tålmodige foreldre som kanskje sliter seg fullstendig ut før noe skjer.

Nå mener ikke jeg at det er galt av foreldre å gå ut i avisene. Det er antakelig helt nødvendig at noen setter søkelyset på disse forholdene. De er nemlig fullstendig uholdbare og ikke til å leve med i et såkalt velferdssamfunn.

Av Karin Reigstad, Sandviken