STEINAR HANSSON

Det er på tide å forberede seg på at Kirken kan bli skilt fra staten. Om ikke altfor lenge burde vi også tenke på å avrunde det arvelige monarkiets historie. Og underveis må man være beredt til en ny runde om nasjonens begrensede plass i forhold til unionen rundt oss.

Innstillingen fra stat/kirkeutvalget under ledelse av Trond Bakkevig er et utmerket utgangspunkt for den første prinsipielle debatt av konstitusjonell art i det nye århundret. Diskusjonen og avklaringen burde naturligvis ha kommet for minst hundre år siden. En statsreligion er noe som stammer fra eneveldets tid. Religionsfrihet og statskirke hører prinsipielt ikke sammen. Det samme kan man si om monarki og demokrati. Det ene utelukker det andre — i prinsippet. Kongedømmet er som statskirken en fortidslevning. Nå har likevel både demokratiet og religionsfriheten klart seg godt. Statskirken og monarkiet har tilpasset seg nye forhold på en relativt fornuftig måte.

De beste eksemplene på at statskirken fungerer bra og at monarkiet fortsatt er en grei statsform, er når disse institusjonene demonstrerer moderasjon eller begrensning av hva de en gang var. Det beste ved statskirken er at den holder den religiøse gløden og muligheten for fundamentalisme og fanatisme på plass. Best er monarkiet når det viser seg mest selvutslettende representerende - uten egen mening og myndighet, annet enn i nødens stund. Det må bli en vanskelig oppgave i det uendelige å opprettholde slike institusjoner, som bare finnes fordi de en gang var enerådende, men nå først og fremst legitimerer seg ved å fremvise stadig nye eksempler på hvor vingeklippede de er. Erkjennelsen av at statskirken og monarkiet tilhører fortiden er ikke av ny dato, for å si det forsiktig. Mer enn to hundre år er gått siden amerikanerne skrev disse institusjonene ut av sin nye grunnlov, mens nordmennene like etterpå skrev dem inn i Grunnlovens første paragrafer. Der har de siden fått stå - urørt, men også stadig mer uttømt, som resten av Grunnloven.

Med en ny debatt om statskirken er muligheten til stede for at vi kan få en større diskusjon om hele konstitusjonen. Behovet for en revisjon av den delvis uforståelige, delvis feilaktige og delvis arkaiske grunnloven, burde være stort. Det gjelder mer enn språk og mangelen på tilpassing til faktiske forhold, som for eksempel parlamentarismen. Det gjelder også de grunnleggende konstitusjonelle vilkår. Hva er den norske styreformen, statsformen og våre konstitusjonelle plikter og rettigheter? Grunnloven taler om kongemakten og et udelelig rike, om en styreform og et samfunn som for lengst er avgått ved døden.

Jeg mener at det er på tide å vri diskusjonene om de konstitusjonelle spørsmål, slik statskirken representerer, nettopp mot det konstitusjonelle - vekk fra det pragmatiske og praktiske. Vil vi ha en grunnlovfestet statsreligion, eller vil vi det ikke? På samme måte burde vi diskutere monarkiet ved neste korsvei: Vil vi ha et system med arverett til tronen eller vil vi det ikke?

Når både statskirken og monarkiet overlevde 1900-tallets omveltninger i de nordiske landene, skyldes det først og fremst en tidlig pragmatisk erkjennelse hos de vinnende sosialdemokratene. I motsetning til mitt ovenstående forslag om å gjøre disse spørsmålene til konstitusjonelle prinsippsaker, så ledere som Einar Gerhardsen og Tage Erlander at det var best å la spørsmålene ligge, gå rundt dem, og bygge det sekulære likhetssamfunnet - statskirken og kongemaktens prinsipielt rake motsetning - i virkelighetens verden. Etter hvert ble også sosialdemokratene aktive forsvarere av begge institusjoner, fordi de så hvor tjenlig de viste seg å være som støtdempere for arbeiderpartienes store prosjekt - inntektsutjevning og velferdsutbygging. Dessuten erkjente sosialdemokratene at de aldri ville vinne samfunnsmakten om de ikke stilltiende aksepterte at Gud, konge og fedreland var urokkelige verdier på midten av 1900-tallets Norge.

Både fordi disse verdiene er på hell i de fleste befolkningsgruppene, og fordi de sosiale spørsmålene ikke er like presserende i politikken som tidligere, er det naturlig at de «gamle» konstitusjonelle sakene igjen kommer i fokus. Man bør kunne diskutere både statskirke og monarki, ja nasjon og union også, uten å måtte ta taktiske hensyn, uten å nære stor angst og redsel for om utfallet skulle bli motsatt ens eget ønske. Slike rene politiske debatter, der argumentene ikke er revolusjonerende, men likevel meget prinsipielle, er et gode i et demokrati. I Norge har vi dem for sjelden. Det er kanskje en av grunnene til at ungdommen sies å sky politikk.