Debatt

Av Margrethe Halvorsen,

Europabevegelsen i Bergen

Denne grådigheten mener han bør møtes med avskaffelse av EØS-avtalen, og gjeninnføring av frihandelsavtalen fra 1973. Jeg mener det ikke er grunnlag for en slik mistroisk holdning overfor EU, og at EØS-avtalen har vært viktig for norsk økonomi.

Norge betaler i dag for EØS-medlemskapet; 175 millioner kroner. Til sammenligning er dette litt over halvparten av Bergen kommunes budsjett u n derskudd for øyeblikket. I den store sammenhengen betaler Norge i dag altså nærmest ingen ting for tilgangen til EU-markedet. EUs opprinnelige krav forut for de nye EØS-forhandlingene var 4,8 milliarder i årlig kontingent fra EFTA-landene. Resultatet ble 1,8 milliarder. Er så dette urimelig mye? Norge skal ikke bare betale for tilgang for fisk, men for at de nye fattige medlemslandene skal få utvikle sin velstand, noe som på sikt vil kunne føre til økt handel mellom Norge og disse landene.

Til sammenligning betalte Sverige i år 2000 ca. 23 milliarder svenske kroner til EU. Samme år fikk Sverige tilbake ca 9,6 milliarder svenske kroner i form av bidrag og støtte. I tillegg fikk de også tilbake penger gjennom forsknings-, utdannings— og kulturprogrammer. Samlet sett er altså Sverige nettobidragsgiver til EU. Den budsjettmessige oppofringen av dette oppveies imidlertid av de positive samfunnsøkonomiske effektene som EU-medlemskap har hatt for vekst, prisutvikling, rentenivå osv.

Frihandelsavtalen Sveits har med EU reforhandles stadig, og blir mer og mer lik EØS-avtalen. Sveitserne tilpasser seg EU-systemet slik som Norge - bare på en mer tungvint måte. Dette fordi den sveitsiske regjeringen opplever frihandelsavtalen som utilstrekkelig, og derfor ønsker fullt medlemskap i EU.

Og her er vi kanskje ved stridens kjerne, både for Norge og Sveits. Politikerne vil inn i EU, folket vil det ikke. Har så det representative politiske systemet sviktet, eller er for mange inkonsekvente i sine politiske valg? Ved folkeavstemninger om EU-medlemskap stemmer flertallet nei, men ved stortingsvalg stemmer ikke alle EU-motstandere på klare nei-partier (noe som riktignok blir vanskelig med alle disse hersens tenkeboksene). Her bør både velgerne og partiene skjerpe seg. Dersom EU-saken er viktig, bør velgerne la dette gjenspeiles ved alle stortingsvalg, også i stortingsperioder hvor en EU-søknad er lite sannsynlig. Når EU-motstandere stemmer Ap eller Høyre ved stortingsvalg, bør de ikke være sjokkert over at det deretter føres EU-vennlig politikk. Ja-partiene bør på sin side ærlig innrømme at de vil drive EU-tilpasning også i perioder hvor EU-medlemskap ikke står på dagsordenen. Et klart EU-standpunkt fra alle politiske partier ville selvsagt også gjøre EU-debatten ryddigere for velgerne.