TOR MIDTBØ

Korrupsjon har vært et fremmedord i norsk politisk debatt. Bestikkelser, underslag og fusk forbindes med italiensk og russisk mafia, eller uredelige diktatorer i fattige land langt borte. Det er jo så typisk norsk å være god. Stadig flere — deriblant straffelovrådet og vår nye korrupsjonsjeger Eva Joly - synes våre holdninger reflekterer en naivitet snarere enn en realitet. Er avsløringene av kameraderi, tvilsom etterlønn, ekstravagante pensjonsordninger, eks-politikere som påtar seg tvilsomme konsulentoppdrag, ungdom som fusker med medlemslister, og advokater som beveger seg på kanten av loven, fortsatt unntakene som bekrefter regelen?

Ifølge internasjonal statistikk kan det umiddelbart se slik ut. Nivået på korrupsjonen i Norge er lavt, også i vest-europeisk målestokk. På den annen side kommer vi dårligere ut enn samtlige av de fem nordiske landene og vår plassering svekkes over tid. Når så nyere forskning viser at korrupsjon er uheldig både for investeringer, inflasjon, offentlig styring, sosial likhet og politisk legitimitet, er det liten grunn til å ignorere problemet.

Kvinner mindre korrupte

Korrupsjon foregår på ulike nivåer, i ulik grad og på ulike områder. Det som betegnes som korrupsjon et sted, er anerkjent praksis et annet. For eksempel er det slik at selv om britiske parlamentarikere har karantenetid på hele seks måneder før de kan gå over i næringslivet, har de samtidig anledning til å ansette egne ektefeller som sekretærer.

Det at korrupsjon også er ulovlig, og dermed preget av hemmeligholdelse, gjør det vanskelig å måle dets omfang. Den senere tid har imidlertid studier basert på forretningsfolks subjektive vurdering av internasjonal korrupsjon identifisert flere faktorer som hemmer og fremmer fenomenet. Resultatene kan kaste lys over omfanget og potensialet for korrupsjon i Norge også.

Studiene viser for det første, og ikke spesielt overraskende, at økonomisk utvikling er viktig. Fattigdom og korrupsjon går hånd i hånd. Andre analyser finner at korrupsjon avtar desto flere kvinner som deltar i styrende politiske organer og på arbeidsmarkedet. Skal vi tro disse undersøkelsene, er kvinner mer opptatt av fellesgoder og i besittelse av høyere etiske standarder enn menn. Forskerne finner i tillegg at pressefrihet og åpenhet i økonomien demper korrupsjonen, mens høye forsvarsutgifter forsterker den. Ettersom Norge har en rik og åpen økonomi uten spesielt høye forsvarsutgifter, men med en relativt høy kvinneandel i politikk og arbeidsmarked, burde faren for korrupsjon være liten.

Olje øker korrupsjonen

Men det er også faktorer som peker i motsatt retning. Økonomer har nemlig funnet at detaljert offentlig styring av økonomien, ikke minst i form av en aktiv industripolitikk som Norge har vært kjent for, øker sannsynligheten for bestikkelser. Ikke bare det, korrupsjon er også nært knyttet til oljevirksomhet. Korrupsjonsnivået i OPEC-landene er markert høyere enn i andre land, og det var først da oljeinntektene begynte å strømme inn at korrupsjonen i Mexico virkelig skjøt fart. Selv om den norske oljepolitikken ikke uten videre er sammenliknbar, er også den preget av tette koblinger mellom penger og makt og uklare grenser mellom politikk og økonomi.

Politikerne støtter seg selv

Diskusjonen om politisk korrupsjon i demokratier er særlig knyttet til partifinansiering. Kritikken har fokusert på manglende innsyn og åpenhet, fravær av klare regler og intime forbindelser mellom eksterne bidragsyterne og partiledelse. I Norge er det kanskje den offentlige partistøtten som er særlig problematisk - og det selv om ideen bak den nettopp har vært å unngå for sterke bånd med andre aktører. Problemet er bare at én type avhengighet erstattes med en annen. Sett i internasjonalt perspektiv er den norske offentlige partistøtten ikke bare usedvanlig sjenerøs, men den er også forbundet med liten rapportering og kontroll. Partiene setter da også bokstavelig talt pris på støtten. I løpet av de første tjue årene med offentlig partifinansiering plusset Stortinget på regjeringens forslag i femten av dem.

Problemet med den offentlige finansieringen er det klassiske bukken og havresekken-prinsippet: Reglene lages av dem som reglene berører. En rekke land har tatt konsekvensen av dette ved å etablere formelle organer som kontroller at reglene for partistøtten etterleves. Slike organer er blitt etterlyst i Norge, men politikerne stritter imot. Senest i valglovutvalgets innstilling blir et kontrollapparat avvist som «unødvendig». Men grensesetting kan kanskje være sunt også på dette området. For som studier viser, og som straffelovrådet påpeker, er det først når bestemmelsene er klare og entydige at korrupsjon virkelig har dårlige vilkår. Korrupsjon er ikke bare et spørsmål om sviktende moral, men like mye om sviktende regler.

VEKKER NORDMENN: Korrupsjonsjeger og spesialrådgiver i Justisdepartementet, Eva Joly, tror nordmenn har mye å tjene på å være mindre naive i korrupsjonsspørsmål.