Mennene på Bømlo er blant dem som tjener mest av alle mennene i Hordaland. Kvinnene på Bømlo, derimot, er blant dem som tjener minst av kvinnene i Hordaland. Forklaringen på lønnsforskjellene er tilsynelatende ganske enkel. Kvinnene jobber mer deltid, og de jobber i lavlønnsyrker. Ja vel, sånt blir det ikke mange penger av. Spørsmålet er selvsagt hvorfor kvinnene fremdeles befinner seg i den gruppen som jobber lite, og tjener lite. Og hvorfor er økonomisk frihet og selvstendighet en selvfølge for menn, mens det for mange kvinner synes å være uvesentlig?

Ingenting skjer

Statistisk sentralbyrå har trålet norske selvangivelser, og har funnet ut at norske kvinner tjener 41 prosent mindre enn norske menn. Mer oppsiktsvekkende enn selve tallet, er det at tallet har vært det samme de siste ti årene. Det skjer altså ingenting med forskjellen, den er like stor nå som i 1993.

Det skjer heller ingenting med forklaringene på at det er slik. Kvinneyrker er lavlønnsyrker, og i tillegg jobber kvinnene deltid i større grad enn menn gjør. Ja, norske kvinner jobber ikke bare mer deltid enn norske menn, i Europa er det bare kvinnene i Storbritannia som jobber mer deltid enn kvinnene i Norge. Og mens 56 prosent av de finske kvinnene, og 62 prosent av de svenske kvinnene jobber heltid, gjør bare 40 prosent av de norske kvinnene det samme.

Det kan selvsagt skyldes at lønningene i yrkene som de norske kvinnene velger er så lave at det ikke lønner seg å jobbe heltid. Sykepleierforbundet, som organiserer mange av de deltidsarbeidende kvinnene, sitt opplagte svar på problemet er dermed å gi sykepleierne mer lønn for å lokke dem inn i heltidstilværelsen.

En annen forklaring kan være at norske kvinner jobber i så tøffe yrker at de ikke har krefter til å jobbe mer enn deltid etter noen år. Norske yrkeskvinner velger mer tradisjonelt enn sine medsøstre i Europa, og ender gjerne opp med en god porsjon trøsting, bæring, stress og mas.

Det finnes altså knapt et land i Europa med flere deltidsansatte enn Norge. Er det fordi kvinner i andre europeiske land er flinkere til å velge mindre slitsomme, og mer lønnsomme, yrker enn kvinnene i Norge er? Er det fordi det er mer lønnsomt å jobbe heltid i andre land enn i Norge, eller er det fordi lønningene i Norge tross alt er så gode at det er mulig å leve av en deltidsinntekt? Uansett så hjelper det å være gift med en som tjener nok til å holde liv i hele familien, så kanskje det er der norske kvinner scorer?

Godt gift med kort horisont

Det er ikke pent å omtale en kvinne som godt gift i Norge. Det er derfor vi spøkefullt reduserer bruken av betegnelsen til de to mest opplagt godt gifte kvinnene i Norge, dronning Sonja og kronprinsesse Mette-Marit. En godt gift kvinne er gift med en mann som tjener så mye at kvinnens inntekt ikke er avgjørende for at familieøkonomien går rundt. Men det er ikke bare våre kongelige førstekoner som er godt gift.

Det vrimler av godt gifte, norske kvinner. Det er kvinner som eksempelvis kan tillate seg å jobbe deltid, fordi de har en ektefelle som sørger for at det er mulig å ha både hus og bil og hytte og ferieturer.

Å tillate seg å jobbe deltid kan derfor like mye være et privilegium som en skjebne. Av de 500.000 deltidsansatte i Norge, er det da også bare 80.000, eller 16 prosent, som gir uttrykk for at de ønsker å jobbe mer. Det tyder på at mange velger deltidstilværelsen bevisst i hele, eller deler av, sin yrkeskarriere.

Denne valgfriheten er selvsagt et gode. Tankekorset er at det alltid er kvinnene som bruker denne valgfriheten til å velge bort sin egen økonomiske frihet.

Økonomisk ufrihet

Lav inntekt betyr redusert økonomisk frihet, og økonomisk frihet har vært et av de viktigste temaene i kvinnekampen de siste 30 årene. Det handler ikke om hvorvidt kvinnene må be sin mann om penger til kjøpe ny vaskemaskin.

Det handler om at kvinner med dårlig råd har en begrenset valgfrihet. De står svakere ved samlivsbrudd. De tjener opp færre pensjonspoeng — 80 prosent av minstepensjonistene er kvinner. Det er simpelthen smart av kvinner å sørge for at de har en yrkesutdannelse, en jobb, og en inntekt det er mulig å leve av. Det er ikke noe revolusjonerende ved det, menn har selvsagt tenkt slik bestandig.

Men, likevel, mange kvinner velger å gjøre det annerledes. Selv i dag, når jenter har nøyaktig de samme mulighetene som guttene til å velge utdanning og yrke, velger flere bort den selvstendigheten som fører med full jobb og inntekt.

Igjen, det må selvsagt være opp til den enkelte å velge det. Men det er ikke alle typer lønnsforskjeller mellom kvinner og menn som skyldes diskriminering, eller urettferdighet. Noen av lønnsforskjellene skyldes at tusenvis av norske kvinner regner med at andre skal sørge for dem.