Det uparlamentariske begrepet «harry» er en ikke helt presis benevnelse på noe de færreste oppfatter som fordelaktig. Are Kalvø har skrevet 207 sider om emnet i boken Harry, under mottoet «Ung, stolt og harry». Noen har alltid vært harry, de vet det og trives med det. Enkelte i ironigenerasjonen har gjort seg harry fordi det er kult. Men de fleste er harry uten å ville innrømme det.

Harryer rundt Oslofjorden

Det er denne siste gruppen Lars Sponheim har rammet så grusomt med sine uttalelser om fleske-hamstrerne i Strömstad. Det er riktignok ikke norske harryer i sin alminnelighet som blir rammet av Sponheims sleivkjeft, men noen tusen rundt Oslofjorden.

For størstedelen av det offisielle Norge er dette likevel ensbetydende med «alle», og avskyresolusjonenes styrke blir deretter. Skulle vestlendinger, i parentes bemerket, finne på å reise ens ærend til Sverige for å kjøpe familieribbe og stärkøl, ville det vel være mer eksotisk enn harry.

En hån mot de fattige?

Den sterkeste kritikken mot Sponheim etter harry-utspillet er at han er arrogant mot de med dårlig råd. Han blir derfor kritisert for å være snobbete, og blir med god grunn mistenkt for å ha store mengder sauekjøtt i fryseren hjemme. Å beskylde Sponheim for å være arrogant, må nærmest betraktes som en overflødig saksopplysning, men å si at han er slem mot de fattige med harry-karakteristikken sin, virker direkte urimelig.

Så vidt jeg har registrert er det ikke de med dårligst råd som er i flertall ved kjøttdiskene i Strömstad, men velfødde 50-åringer som trolig reiser til Sverige mer for å ha noe å gjøre, enn for å kjempe til seg tiltrengte proteiner til livets opphold.

Harry før og nå

I min barndom var det ikke harry å reise til Sverige. Tvert imot. Det var bare de mest fremmelige som kom seg så langt av gårde. I skolegården etter sommerferien kunne de verdensvant og med uberørt mine opplyse at, jo da, de hadde nå vært en snartur i Sverige i ferien. Det var så vidt de orket å nevne det. Vi som aldri kom oss lenger enn til Gjøvik, prøvde å skjule hvor imponerte vi var.

Senere dukket de første Syden-pionerene opp også i nærmiljøet. Vi hadde ingen klar formening om hvor Syden var – kanskje i Afrika eller Spania, men det var da heller ikke viktig. Det var varmt, eksotisk, og utrolig langt unna. I dag mener mange at pakketur til Syden også er harry. Den gang var det det ypperste av det sofistikerte. For vår egen del hadde vi i denne fasen av historien kommet oss helt til Larvik. Om det ikke var direkte imponerende, reiste vi til gjengjeld til den samme campingplassen fem år på rad. Det var i alle fall harry.

Ikke dum, men ufiks

En beskyldning om å være harry er ikke det samme som en beskyldning om å være dum. Det mest presise synonym til «harry» må være Frogner-fruenes lite utbredte begrep «ufiks». «Uelegant» er også et alternativ.

Det trenger altså ikke være dumt å reise til Sverige for å kjøpe mat. Vi får gå ut fra at de mest drevne har regnet seg frem til at de sparer mer på maten enn de bruker i bensin for å komme seg frem og tilbake. Saklig sett dreier kritikken seg da om de prioriteringene som motiverer Sverige-trafikken.

Jeg er enig med dem som mener at det å stå i bilkø over Svinesund for å kjøpe utvannet EU-flesk for å spare noen fillekroner, er dårlig anvendt tid, og viser manglende sans for de verdier som ligger i kvalitetsmat.

Men i harryenes hjemland kaller man ingen harry ustraffet. Det er det paradoksale, og det er dette Lars Sponheim skal piskes for – kanskje helt frem til neste stortingsvalg.

ARKIVTEGNING: MARVIN HALLERAKER