Også i Oslo har vi registrert at det i BT pågår en debatt om kvaliteten på bergensarkitekturen. Den skal være for dårlig. Én av indikasjonene på den påstått mistrøstige situasjonen er at Norsk Arkitekturmuseums utstilling om norsk samtidsarkitektur i perioden 1995 til 2000 ikke hadde ett eneste eksempel fra Bergen.

I avisen 19. mars er flere av byens arkitekter spurt om sitt syn på bedrøveligheten. Svein Hatløy mener at både Torgallmenningen med kiosken og det nye BT-huset, tegnet av henholdsvis Arkon og Bjerk og Bjørge, hadde fortjent en plass på utstillingen. Tom Louis Pedersen og Gudrun Mathiesen går langt i å antyde bergensarkitekturens fravær skyldes at Norske Arkitekters Landsforbund (NAL), Arkitektnytt og Byggekunst er for oslosentrert. Det er riktig at utstillingen er dominert av arkitekter fra Oslo — de har tegnet 37 av 50 utvalgte prosjekter - men det skyldes neppe at NAL har hovedsete i hovedstaden. Norsk Arkitekturmuseum er en selvstendig institusjon, og også utstillingsjuryen har arbeidet langt utenfor vår innflytelsessfære, selv om Byggekunsts redaktør var ett av seks medlemmer i juryen. Det er for enkelt, selv om det er bekvemt, å avfeie debatten med å henvise til en påstått motsetning mellom Vest- og Østlandet. Betyr det da at den eneste mulige gjenværende forklaringen på det omdiskuterte fravær av bergensarkitektur at arkitektene i Bergen er dårligere enn andre steder i landet? Neppe. Det ville være en så påfallende tilfeldighet at det ikke er sannsynlig.

Det finnes gode og mindre gode arkitekter overalt; også i Bergen. Gjennomgående holder norske arkitekter et høyt nivå. Snøhetta er det mest profilerte norske arkitektkontoret for tida, med betydelige triumfer i utlandet. På hjemlig grunn har imidlertid kontoret flere ganger måtte se seg slått av andre norske arkitekter. Det viser at alle anerkjent dyktige arkitekter ikke alltid er like gode, heller ikke i Bergen, blant annet for det ikke bare er arkitektenes evner som avgjør kvaliteten på det som bygges. Arkitekter arbeider ikke i et vakuum. De er fremfor alt avhengige av gode byggherrer.

Av utstillingens 50 prosjekter er 46 bygd i Norge, og omtrent 25 % av disse er bygd med Statsbygg som byggherre. Statsbygg blir ofte kritisert, også av arkitekter og ofte med rette. Men likevel anerkjenner vi Statsbygg som den mest profesjonelle av landets byggherrer. Det er ikke tilfeldig. I den veilederen for estetikk i statlige bygg og anlegg som skal være retningsgivende for etatens arbeid, står det i innledningen at »uten en byggherre med høye ambisjoner og mål er det vanskelig å skape et godt byggverk».

Når man diskuterer kvaliteten på arkitekturen i Bergen, må man også spørre om man har byggherrer som evner å formulere de nødvendige ambisjoner og mål og dernest skape prosesser som gjør at ambisjonene og målene kan nås. For private utbyggere betyr det å sette seg høyere mål enn simpelthen å resirkulere løsninger som har vist seg gangbare og regningsvarende tidligere. Offentlige byggherrer, i særdeleshet Bergen kommune, må på sin side ha vilje til å målbære høyere ambisjoner enn det selvsagte kravet om å følge vedtatte offentlige anskaffelsesprosedyrer og EØS-reglementet, og ellers spare det offentlige for besvær og kostnader.

Nettopp i Bergen ville man ha ventet å finne byggherrer med ambisjoner om å prestere mer enn bare det akseptable. Arkitekturen er et nådeløst avslørende bilde på samfunnets kulturelle kompetanse og formuenhet, og Bergen er, så langt en østlending kan forstå, en by som ikke unnlater å hevde slik kompetanse og formuenhet. Mens Osloborgeren henviser til Nordmarka og fjorden for å fremheve byens særlige kvaliteter, peker man i Bergen like gjerne på Mariakirken og Håkonshallen, Bryggen, Torgallmenningen og Sundtgården for å forklare byens pregende identitet. Når Bergenseren besynger sine syv fjell, skjer det i usvikelig visshet om at de naturlige herligheter også er rammen rundt en særpreget, og i norsk sammenheng enestående by; det er ikke tilfeldig at man i flere år har holdt seg med et byformsenter.

En by som hevder å være en kulturby kan ikke slå seg til ro med å besynge og bevare den arkitekturen som allerede er skapt. Like viktig som å dyrke tradisjonen og hegne om spor fra forgangne epoker, er det å forplikte seg til å skape ny fremragende arkitektur. Men da kan man ikke for lite seg på lykkelige sammenfall av tilfeldigheter. Det kreves vilje til målbevisst og standhaftig arbeid, og til å prestere det ypperste.

Dyktige arkitekter er naturligvis en forutsetning. Men arkitekter trenger bestillere som nærer forventninger om det ypperste. Og med bestiller mener jeg ikke bare den enkelte byggherre, offentlig eller privat. I sin karakter av kulturell ytring er arkitekturen et kollektivt anliggende som stiller krav til alle medlemmer av samfunnet. I boka Tyven lar forfatteren Göran Tunström hovedpersonen gjense sin barndomsby med følgende hjertesukk: «Apotekets små grisevinduer glodde på meg. Sa meg at også jeg er en del av den tenkning som frembrakte slike misforstre. Vi er ikke til utenfor vår tid. Tiden muliggjør meg og jeg tiden. Kollektive ønsker slår ut i enkeltes aktive handlinger». Om Tunström har rett, er bergensarkitekturen mer enn bare resultatet av enkeltarkitekters mer eller mindre vellykkede bestrebelser, den er også et uttrykk for bergensernes kollektive ønsker. Og da kan man spørre om Bergen, som samfunn betraktet, nærer de nødvendige forventninger til det som bygges og stiller de rette krav til dem som tegner og bygger, eller om den bergenske offentlighet tynges av en kollektiv vegring mot å våge det eksepsjonelle.

Som by har Bergen en enestående historie å se tilbake på. Respekt for de spor denne historien har etterlatt seg er nødvendig og prisverdig, men når respekten erstattes av en sødmefylte fortapelse i det forgangne, kan den bli et uoverstigelig hinder for å skape arkitektur som fremtidige generasjoner vil se tilbake på med undring og begeistring, som de vil ønske å bevare.