Idealismens tydeligste kjennetegn viser seg i «flott uttrykte målsettinger», som riktig nok skal være en del av en statsministers holdningsskapende «indre styrke».

Nå er det ofte slik at den menneskelige ekspertise øker direkte proposjonalt med størrelsen på avstanden til et problem, hvilket i Bondeviks omgangskrets ofte gjør seg utslag i ordtaket «ingen blir profet i eget land», eller noe liknende. Kirken, som vi vet Bondevik har sterk tilhørighet til, kan oppfattes som «verdensomspennende», og som sådan blir den stadig konfrontert med impulser fra alle mulige verdenshjørner.

Den samler også impulser gjennom utstrakt reisevirksomhet, sammenkomster, møter etc. Den norske kirke i utlandet blir oppfattet som en pyntelig, sosial organisasjon, som riktignok utfører seremonielle handlinger utover det forkynnende, slik som barnedåp, konfirmasjoner, vielser osv. Hvis den er aktivt engasjert i fattigdomsbekjempelse, så trenger vi mer tydelige rapporter om dette.

I alle fall, kirken har i alle år holdt på med å tale om verdier og etikk, oftest de spirituelle, mens vi jo vet at fattigdom er et materielt problem. Hvis vi antar at mennesket trenger en balanse i seg selv mellom spirituelle og materielle verdier, og vi kjenner de ulike forhold mellom det spirituelle og det materialistiske i de mange ulike land, kan vi med sikkerhet si at klimaet her i Norge har fremtvunget en meget høy verdi i forholdet mellom materielle og spirituelle verdier, mens dette forholdet har en lavere verdi, kanskje best uttrykt omvendt når man søker store tall, i de land Bondevik nevner. Bondevik burde ha advart mot for mye stolthet i «de store tall».

Ulike land kan ha alle mulige slags ulikheter som bestemmer både metodene og i hvilken grad det er mulig å mane til pragmatisk omsetning av verdiene og etikken. Hvis man for eksempel gir en ambulanse i gave til et fattig land, så må man se gjennom fingrene med at de kanskje også benytter kjøretøyet til annen transport hvis nødvendig, brannbiler likeså osv.

Personlig synes jeg at statsministeren har mye å takle på hjemmebane. Her er mye som ligger tungt på skattebetalernes skuldre, som er etisk forvirrende innenfor et virr-var av regler og skjemaer. Her kan man gjemme seg lenge og godt slik at problemene kan «leges» av tiden. «Det flotte sagte» blir mange ganger det tydeligste resultatet. Korrigering av feil blir ikke like tydelige. De store tall blir uttrykt i forbruk av mye tid med manglende kapasitet, utilstrekkelig budsjett og liknende som årsaksgrunnlag for tidsforbruket.

Der hersker også den oppfatning at det er nødvendig å tilrettelegge livet for folk slik at det blir mest mulig rettferdig, mens slike gode hensikter lettest kan løses med et middel som staten virkelig har konstruktive evner til – nemlig finansiell kompensasjon. All annen statlig innvikling i private valg, dirigering av alle mulige slags detaljer, blir i mer eller mindre grad av byråkratisk, tyrannisk kvalitet.

Når vi så ser alt dette på bakgrunn av at man skal avskaffe fattigdom i andre land, og vi vet at FN er bundet av delikate regler for hva man kan påtvinge og hva man kan virkelig gjøre av pragmatisk karakter i de enkelte land, så er opplevelsen den at vi stanger mot regelverk, resolusjoner og få pragmatiske resultater. Vi ser dog tydelig alle mulige uttrykk av gode hensikter i all denne «skal/skal ikke— aktiviteten.»

Problemet med fattigdom er at den trykker så alt for tydelig på daglig basis, og der kreves et aktivt «middle management» med kontroll over tilstander for å iverksette hva som behøves i så måte. Her i Norge har vi løst problemene med det materielle, men det spirituelle og samspillet mellom det spirituelle og det materielle er altfor ofte forstyrret av byråkratiske «forstå-seg-på-holdninger» langt inn i det private rom. Det som statsministeren så ivrig kommer på banen for når det foregår utenfor Norges grenser, ser vi ikke den samme iveren for innenfor Norges grenser.

Og, slik som det alltid har vært i menneskeheten, folk har god teft til å søke ivrig hjelp fra de rike, men er ikke så villige til å la seg dirigere hvordan hjelpen skal anvendes. Vi må ikke glemme at også fattige nasjoner har sans for nasjonal ære, som vi har erfart er blitt anvendt til litt av hvert, blant annet kofferter fulle av penger, hemmelige bankkonti og liknende.

Kjell Berg Nilsen