I amerikansk målestokk må riktignok en roman på 180 sider regnes for kort, så man skulle kunne ta for gitt at den da også er fortettet og stramt komponert, men den amerikanske forfatteren Don DeLillos nye roman er likevel usedvanlig i sin fortettethet, med sine underlige dialoger, med sine grotesk-absurde scener som knapt likner noe man har lest tidligere, med sin gjengivelse av virkeligheten slik vi alle tror vi kjenner den.

Jeg kan ikke huske sist jeg leste en så fremmed og merkelig roman, og jeg kan ikke huske sist jeg ble tvunget til å lese en så uhyggelig tekst så langsomt og omhyggelig. I utgangspunktet kan man si at den uvirkelige fortellingen om den søvnløse og på nesten alle måter ekstremt vellykkede, og den naturligvis nesten på alle måter like ekstremt hensynsløse verdensborgeren Eric Michael Packers reise gjennom New Yorks gater, og alle personer og hindringer han møter underveis, på jakt etter en slags erkjennelse, er så klassisk klar og formfullendt som man kan tenke seg en fortelling.

En ustanselig strøm av digital informasjon gjør Packer i stand til å boltre seg som han vil i den globale økonomien, det i en størrelsesorden som gjør at han påvirker den. Han er den ultimate vinneren. Men beretningen om den søkkrike, supereffektive unge investorens reise i sin hvite, og med alle sine innretninger nærmest romskipliknende limousin, som han dessuten har proustet, (det vil si lydisolert med kork, slik forfatteren Marcel Proust gjorde med sitt arbeidsværelse for at ikke virkeligheten skulle slippe inn), og der skilleveggen bak sjåføren har en ramme av seder og et innlagt fragment av kufisk ornamentalskrift på pergament, sent 1100-tall, Bagdad, uvurderlig, fotfulgt av sine livvakter, gjennom verdensbyen Nr.1, der trafikken naturligvis står nesten stille, for å få en hårklipp på den andre siden av Manhattan, er samtidig en reise inn i undergangen.

Denne reisen er et desperat forsøk på å utslette seg selv og sin formue, og sin søkkrike kones formue i samme slengen. Virkeligheten er rett og slet ikke lenger virkelig nok. I den kapitalistiske hightech-virkeligheten som her skildres, er det å drepe eller å motta en mordtrussel det nærmeste man kommer følelsen av virkelighet. Og disse to skikkelsene kommer stadig nærmere hverandre: DeLillos hovedperson som føler at han hele tiden burde befinne seg en sivilisasjon foran resten av verden, og terroristen, den eneste som har evnen til å overraske i behold, og som bestandig har fascinert Don DeLillo, også den vi her møter, en etter næringslivets normer ganske alminnelig taper.

Når man studerer en dråpe vann i et mikroskop, kan man risikere å få en så forstørret versjon av virkeligheten at hele følelsen av at dette faktisk er virkeligheten forsvinner. Det er omtrent sånn romanens hovedperson opplever verden, og omtrent sånn oppleves det å lese «Cosmopolis». Den er en dyster fremtidsvisjon. Skulle man tro. Samtidig er alt i denne romanen en realistisk versjon av seg selv, bare forstørret nesten til det ugjenkjennelige, slik at vår forvrengte og absurde virkelighet, der markedskulturen er i ferd med å bli total, og vår «normale» livsførsel fremstår som akkurat så grotesk og absurd som den faktisk er.

Som sin samtids historiker er Don DeLillo usedvanlig skarpsynt og kafkask vittig, og slik han med den bejublete mursteinen «Underverden» for seks år siden skrev romanen med stor R om USA og den kalde krigen, har han denne gang skrevet en stram, fortettet og marerittaktig roman, fremdeles med stor R, om verdensborgerens lengsel etter noe opprinnelige, noe lite, noe lokalt, midt opp i sitt digitale verdensherredømme. Han er ganske enkelt fordømt god. Og fordømt interessant. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få avsluttet dette, men det spørs om ikke Don DeLillo for øyeblikket ganske enkelt kan kalles USAs viktigste romanforfatter.

ANMELDT AV TERJE HOLTET LARSEN