Steinar Hansson

Ved hjelp av sterke kastevinder i opinionen og en markert opposisjonslinje i Stortinget kan partiet naturligvis håpe at snarlig misnøye med regjeringen gir sosialdemokratisk fremgang.

Men hvordan forme en egen politikk og profil som fenger? Her er mitt råd: Begynn på nytt – send det meste av partihistorien på museum! Arbeiderbevegelsen er tung av historie. Tradisjonene er stolte, seirene mange.

I øyeblikket er Arbeiderpartiet omtrent i samme situasjon som Venstre i mellomkrigstiden: I et halvt århundre er landet bygget og formet i deres bilde, men taket glipper. Samtidig er gullalderen ikke fjernere enn at den skinner sterkt. Hele tiden minnes aktørene om hvor puslete de er i forhold til foregående generasjons høvdinger og gamlekarer. Som kjent forsvant ikke bare høvdingene fra Venstre, men til slutt også alle indianerne.

Risikerer Arbeiderpartiet å dele Venstres skjebne? Forsvinne ut av den historien det selv skapte? Muligheten er til stede. Venstre svant hen etter at partiets historiske prosjekt var gjennomført: Byggingen av Norge som nasjon og demokrati.

Arbeiderpartiets hovedmisjon har vært å skape og stadig utbygge den norske velferdsstaten. Like lite som demokratiet og nasjonen er gått under etter Venstres fall, vil velferdsstaten forsvinne om Arbeiderpartiet krymper. Den vil nok forandres, men helt sikkert ikke avvikles. Hvis det eneste budskapet i Arbeiderpartiets politikk de neste fire årene blir innbitt forsvar mot den borgerlige regjeringens justeringer i velferdspolitikken, kan partiet regne med stø kurs mot nye nederlag.

Jens Stoltenberg skal ikke anklages for å være en politiker som ser bakover, som er tynget av tradisjoner fra fagbevegelsen og partihistorien. Han har villet fornye offentlig sektor, og han startet privatiseringen av statlige storselskaper. Begge deler er reformer som kommer til å følges opp av Bondeviks nye regjering. Men Stoltenberg klarte aldri å sette disse tiltakene inn i en forståelig politisk ramme.

De ble i beste fall forstått som nødvendige administrative endringer, i verste fall som knefall for høyrekreftene. Den praktiske kursendringen sprang ikke ut av en ideologisk fornyelse. Skal Arbeiderpartiet fornye seg, må det formuleres et nytt og sammenhengende program med én retning. I den retningen må man finne frem til ideer og politikk som ikke bare er en blåkopi av en del høyrepolitikk, men som er en ekte fornyelse fra venstre. Det var ikke sykehusreformen og aksjesalget i Statoil som felte Stoltenberg, men fraværet av en visjon om hvorfor vi trengte denne regjeringen og dens reformer. Fortsatt velger vi politikere fordi de vil noe. Dyktige administratorer trenger vi ikke velge, de er allerede ansatt i departementene.

En ny visjon for et folkeparti som både skal være moderne og radikalt kan ikke bestilles. Den slags skapes ikke ved kunstig fødsel; det må springe ut av sterke viljer med klare mål. Om dette finnes i dagens Arbeiderparti, er ikke selvsagt. Dessuten har man i øyeblikket nok med å passe på hverandre.

Mistenksomheten mellom miljøer og fløyer er utbredt, særlig i Oslo-partiet, og først og fremst om forholdet til fagbevegelsen — altså et spørsmål om historiske bånd. Skal de kuttes eller beholdes? Beholder man dem, går man til slutt under. Bryter man dem, oppstår et tomrom som det ikke er sikkert at partiet klarer å fylle. Alle sosialdemokrater i Europa som tenker fornyelse, ser mot Storbritannia.

De lokkes av Tony Blairs omforming av Labour til et parti med middelklasse-appell og sentrumsprofil. En direkte kopi på norsk vil neppe fungere. For det første ligger det norske Høyre milevidt til venstre for toryene, og det engelske arbeiderpartiet har ikke et stort SV på venstre flanke.

En norsk fornyelse måtte skje ut ifra norske forhold, men det finnes interessante elementer i den britiske tenkningen om det moderne samfunnet. Blant annet erkjennelsen av at lengselen etter trygghet er i ferd med å avløses av lengselen etter risiko, særlig i yngre velgergrupper. I årets valg i Norge kapret ikke Arbeiderpartiet mange unge stemmer. De likte vel bedre å «ta sjansen» på noe annet enn det historisk trygge partiet.

Kommer Jens Stoltenberg tilbake? Er han sterk nok til å omdanne sitt parti, til å ta alle de kamper og beslutninger som kreves for en dypere fornyelse? Er han en politiker som har all den viljen og utholdenheten som kreves i en omformingstid? Og har han tilstrekkelig med tilhengere – han som førte partiet til et «historisk» nederlag?

Det er grunn til både å spørre og tvile. Han har i hvert fall én egenskap som kan komme godt med: Evnen til å legge ting bak seg og se fremover.

Aldri har vi vel sett ham i lystigere humør enn etter at han leverte sin avskjedssøknad på Slottet. Det er sunt for politiske systemer at valg nå og da fører til regjeringsskifter. Ingen bør heller gråte over at Arbeiderpartiet har mistet sin overmektige særstilling fra tidligere glansdager. Noen år i ørkenen kan bidra til å få lagt vekk gammel arroganse og stivsinn. Men det er ingen fordel for den politiske balansen om partiet forblir i evig åndenød. Derfor håper jeg på en grundig sosialdemokratisk fornyelse. Det kan bli med håpet.

GULLALDER: I et halvt århundre er landet bygget og formet i Arbeiderpartiets bilde, men taket glipper. Samtidig er gullalderen ikke fjernere enn at den skinner sterkt. Plakat av Sverre Ørn Evensen fra stortingsvalget i 1949.