Brikt Jensen

søndagsgjesten

Det er en forholdsvis gammel historie, skjønt en barnerumpe sammenliknet med Mesopotamia og Ur og Bagdad. I 1745 dannet engelskmenn et antigallisk forbund med dobbelt formål: Å forby import av franske luksusprodukter, og å minske antallet franske lånord som forsøplet det engelske språket.

Det franske monarkiet var den røde kluten for engelskmennenes sinne. Det støttet forsøkene på å gjeninnsette stuartene i Skottland, og truet hannovernes engelske trone. Det var god tone å hate både kongen og hoffet i Frankrike, og den katolske kirke. En av tidens bestselgere i London var «Martyrenes bok» av John Foxe, som gikk til angrep på Bartolomeusnatten grusomheter og papistenes overtro.

De engelske nybyggerne slo seg ned i det som skulle bli Nord-Amerika, og tok med seg de forenklede stereotypiene, klisjeene. De hørte til et folk utvalgt av Gud. i et land de oppfattet som det nye Jerusalem. Følgelig foraktet de franskmenn, som spiste gresshopper, og praktiserte religionen til den babylonske skjøgen, paven, og dertil skapte militært trøbbel både i Skottland og Nord-Amerika.

I forkant av La Fayette, som med bravur deltok på engelskmennenes side i kampen for uavhengighet, kom sjuårskrigen fra 1756 til 1763 mellom britiske tropper og franskmenn. Sistnevnte allierte seg endog med indianerne. Da britene hadde vunnet krigen, roste predikantene deres, inspirert av Det gamle testamente, «israelernes seier over moabitene», utlagt protestantenes seier over papistene.

I det 19. og 20. århundre ble det napoleanske, og senere republikanske, Frankrike angrepet for sitt lettsinn, det overdrevne raffinement i sed og skikk, løsaktigheten hos den politiske elite, kort sagt for en slags kulturell forfinelse som bærer sitt nederlag i seg selv. Og klisjeene har vært seiglivete. Senator McCain sammenliknet nylig Frankrike med «en gammel skuespillerinne fra 40-årene, som med det hun har igjen av utseende, prøver å bli invitert ut på middag.» Og når general Schwartzkopf i sine memoarer snakker om den franske hær, kaller han den en operettearmé.

Fransk presse synes ikke det passer seg. Så sammenlikner man på sin side gjerne George Bush junior med Andrew Jackson, som i 1828 ble valgt til president, den første cowboypresident. Han skapte bildet av presidenten som en pioner, mandig, handlekraftig, ukultivert og stolt av å være det. Han var tilhenger av en sterk sentralmakt og motsatte enkeltstatenes krav om å kunne underkjenne kongressvedtak. Jacksons antiintellektualisme foregriper Bush-tilhengernes franskforakt. Chirac er stakkarslig, unnfallende, upålitelig.

De standhaftige klisjeene har det ved seg at de reduserer et folk, en kultur, en sivilisasjon til karikaturer. De kveler det komplekse, ødelegger nyansene, forbyr debatten, overser tvilen, og nøyer seg med vulgariteten.

At vitneutsagn ikke alltid er pålitelige, er eldgammelt nytt. En tidligere bestselgerkollega av John Foxe var en av de store reisende i verden, Sir John Mandeville, født i St. Albans, har det vært sagt. Han dro over havene i 1322, og var deretter på reisefot i mer enn 30 år. Han besøkte mange land og kongeriker, som Tyrkia, Lille og Store Armenia, Tartaria, Persia, Syria, Arabia, Egypt, Libya, en stor del av Etiopia, samt amazonenes land, og det han kaller Store og Lille Ind. Det er i det store og hele ganske vanskelig å følge ham på kartet i dag, for eksempel er hans Store og Lille Ind avgjort ikke vårt India i alle deler. Men en ting er aldeles sikkert, for det sier han selv: «Om Paradiset kan jeg ikke tale sannferdig, for dit kom jeg ikke.» (I parentes bemerket: Jeg er tilbøyelig til å mene at boken må være lest av Umberto Eco før han skrev om storskrøneren Bandolino, som kom på norsk i fjor.)

Mandevilles bok skal ha foreligget som håndskrift på fransk i 1357, like etter at den store pesten hadde lagt Europa øde og gjort avstandene fra bygd til bygd og fra by til by uendelige. Den ble oversatt til engelsk i 1375. Den ble spredd i utallige avskrifter og summarier på latin og en rekke andre språk, og ble sitert fra prekestoler. Så snart boktrykkeriet var blitt et fag, ble de trykte versjonene nær sagt talløse.

I over 400 år var Sir John et underholdende sannhetsvitne om en verden de fleste ikke kunne drømme om. Selv den skeptiske Samuel Johnson priste ham for hans tankes kraft i forordet til sitt leksikon fra siste halvdel av 1700-tallet.

Der var mye å lære. Sir John forteller om de egyptiske prestene og om fugl Føniks som kommer farende og brenner opp på prestenes alter en gang hvert femhundrede år for å gjenoppstå på den tredje dag. Den er stor som en ørn, men har en kam som er vakrere enn påfuglens, ryggen er blå, stjerten er gul og rød. Ved Kaldeen ligger amazonenes land. Der finnes bare kvinner, men det vet vi jo fra før.

Bortenfor landet Ind ligger landet Quilon med skogen der pepperen gror, den henger tett som rosiner på trærne.

Og bortenfor skogen der pepperen gror er der et høyt fjell, og ved foten av fjellet ligger en kilde som dufter av krydder og skifter smak hver time. Den som drikker tre ganger på fastende hjerte blir kvitt alle sykdommer han måtte ha. Den som slår seg til en tid og drikker ofte, blir aldri syk og forblir evig ung. «Jeg har drukket av kilden tre-fire ganger», forsikrer Sir John, «og jeg føler meg stadig bedre.»

I fire hundre år tok mennesker i Europa opplysningene hans alvorlig. Verden er full av klisjeer og løgn og forstillelse, og vi blir uavbrutt ført bak lyset av folk som hevder at de vet bedre enn oss.

Hvordan gikk det for øvrig med Sir John, han som hadde drukket tre-fire ganger av kilden som ga evig ungdom?

Det er blitt sagt at han var engelskmann, og tok navnet Jehan de Bourgogne eller Jean à la Barbe, og at han døde i 1372, og ble begravet i Liège. Men han burde jo bedre enn de fleste vite at man sier så mangt.

Lærde, som har vært opptatt av ham, skal ha bevist at han fritt og freidig øste av mange kilder i samtiden. De sier til og med at han aldri har vært i storkhanens eller sultanens tjeneste. At han aldri har vært i Orienten eller i Afrika. At materialet ble samlet inn og skrevet sammen av en liten krets beleste menn i Lyon.

Sannheten er antakelig at den bereiste Sir John Mandeville aldri har eksistert. Han fant til og med opp seg selv. Som franskmenn dikter opp amerikanere, og amerikanere dikter opp franskmenn.