STEINAR HANSSON

Det er naturligvis spekulativt å spå ham til topps når han ikke engang er en selvskreven vinner av posisjonen som nestleder. En rekke andre kandidater er lansert, blant andre den populære og langt mer folkelige Bjarne Håkon Hanssen. Dessuten kan tolkningen av kvoteringsreglene stanse en hvilken som helst mannlig kandidat til det ledige nestledervervet. I tillegg er Trond Giske helt sikkert ikke ønskekandidaten til den kommende lederen, Jens Stoltenberg. Og han er fortsatt EU-motstander, noe som hittil ikke har vært tolerert i et så sentralt verv i Arbeiderpartiet. Han kan i det hele tatt virke for radikal, beregnende og skremmende for mange i eget parti. Andre er skeptiske til ham fordi han har lagt seg til en urban posørstil, og det tales kritisk om hans kandidatur fordi han er en venn av Ari Behn(!).

Når det likevel er grunn til å anta at han kommer til å vinne frem, skyldes det først og fremst at Trond Giske er sin generasjons fremste politiske talent.

Stort nettverk

Han behersker et stort nettverk og han har betydelige politiske ambisjoner. Han er strategisk og taktisk begavet. Han har heller ingen mangel på selvtillit. Trond Giske er ikke direkte merket av de siste års sosialdemokratiske nederlag. Alle i Arbeiderpartiet oppfatter at han gjorde en god innsats som utdanningsminister i Stoltenbergs regjering. Han blir ikke lastet for det som skjedde i går, men er i stand til å gi frustrerte Ap-medlemmer et håp om noe nytt. Seks år etter at han gikk av som AUF-leder, har han fremdeles partiets ungdomsbevegelse i sin hule hånd.

Han klarer kanskje også å bli fagbevegelsens kandidat, i hvert fall hos den EU-skeptiske og mer venstreorienterte delen av LO.

Den slags politiske dyr pleier å vinne frem — enten det skjer ved første, andre eller tredje anledning. Dessuten pleier Arbeiderpartiets landsmøter med nesten historisk lovmessighet å balansere valgene på partiets ledelse - mot både partilederen og valgkomitéformannens egentlige ønsker. Denne gang er det til og med sannsynlig at valgkomitéens leder, Gerd-Liv Valla, ønsker den unge «rebellen» inn i partiets ledelse.

Overrumplet

Selv om Trond Giske er på høyde med Kjell Magne Bondevik når det gjelder å beregne posisjoner og muligheter, holdt det i vinter på å gå galt for hans drøm om å nå toppen i Arbeiderpartiet. Thorbjørn Jaglands avgang kom for tidlig; Giske hadde hatt fordel av at det delte lederskapets forvitring hadde vart noen år til. Da ville ikke bare Jagland, men også Stoltenberg ha vært ferdig - og veien ville ha ligget åpen for en litt mer moden, men likevel fortsatt ung og lovende «tredje mann» - altså Trond Giske. At Giske, som en av de aller siste, offentlig mente at Jagland og Stoltenberg skulle fortsette å klore ut øynene på hverandre, var for øvrig et gjennomskuelig tegn på at hans egne interesser var viktigere enn partiets.

Da Jagland sa takk for seg, skjedde det også noe som overrumplet Trond Giske. Han som hadde sagt så tydelig at han ikke ønsket en ny ledelse, kunne for skams skyld ikke lansere seg selv som ny nestleder over natten. Det kunne derimot andre - og i særlig grad Bjarne Håkon Hanssen, som aldri hadde skjult at han ønsket Jagland vekk og Stoltenberg til topps. En kort stund så det også ut til at den tidligere landbruksministeren ville bli klar vinner av kampen for å bli nestleder. Giske var nesten utspilt. I første omgang fikk han til og med problemer med å få sitt eget fylkeslag i Sør-Trøndelag til å lansere kandidaturet. Dette ble rettet opp tidligere i sommer.

Med den endelige nominasjonen fra eget lag i ryggen, har han denne uken kunnet lansere seg selv, sågar med eget sekspunktsprogram for Arbeiderpartiets fremtid. Det inneholder noen radikale vendinger, men er så rundt i kantene at det kan fordøyes av alle.

Tydelig alternativ

Hovedgrunnen til at Giske er kommet tilbake etter at han ble parkert i vinter, er at andre har hatt rikelig anledning til å feile mens han har maktet å holde seg i relativ ro. Bjarne Håkon Hanssen klarte å provosere kvinnene med et par meget pinlige uttalelser. Samtidig har ikke Jens Stoltenbergs praktiske eneledelse siden i vinter gitt partiet noe stort løft. Behovet for nye grep er til stede, og det tjener en utfordrer som Giske. Men verst av alt for Giskes motstandere, er likevel at det er kastet innpå så mange forskjellige kandidater. I tillegg til Bjarne Håkon Hanssen, er Karita Bekkemellem Orheim, Sylvia Brustad og Dag Terje Andersen foreslått.

Mønsteret likner på det som skjedde før Ap-landsmøtet i 1989 da Gro Harlem Brundtland for all del ville unngå at Thorbjørn Berntsen skulle bli nestleder. En rekke andre navn ble fremmet, noe som gjorde Berntsen mer og mer tydelig som et eget alternativ. Slik ligger det an også i år: Giske blir det ene tydelige alternativet mot en splittet navnerekke.

Om Trond Giske skulle vinne nestledervalget, er det liten grunn til å tro at Arbeiderpartiets politikk vil bli voldsomt endret. Han vil muligens bidra til en noe sterkere miljøprofil. Dessuten kan Jens Stoltenberg få glede av hans evner som en glup taktiker. Og når den dagen en gang måtte komme at EU-saken igjen skal reises, vil (nest)leder Giske helt sikkert fortelle oss at Europa er et helt annet enn det var i 1994!