Av Svein Einar Bolstad,

leder i Hordaland Lektorlag

Omsorg og trivsel har erstattet undervisning og kunnskaper. At Høyre-statsråd Kristin Clemet, som vil ha en kvalitetsskole, ønsker seg en leksefri skole, er overraskende. Mener hun virkelig at skolen blir bedre om man kutter ut hjemmearbeidet? Er hun blitt overstyrt og hjernevasket av skolereformbyråkratene som (altfor) lenge har sittet i kulissene og trukket i trådene? Er hun kommet inn i samme blindgate som dem: Bare vi får én reform til, så blir skolen bedre? Hvorfor ikke heller lytte til dem som kan skole i praksis: erfarne lærere/lektorer?

«Kunnskaper er ikke nødvendig fordi de blir så fort foreldet» har vært gjennomgangstonen hos mange skrivebordspedagoger. Trenger man kunnskaper, kan man bare søke på internett. Man må ikke pådyttes kunnskap mot sin vilje. De lærelystne elevene som fulle av vitebegjær lengter etter å lære, vil strukturere seg selv, ta styring over sin hverdag og ta ansvar for egen læring, bare ikke lærerne forstyrrer dem. At det betyr å gå på sjølstyr, blir avfeid, for norske elever vet hvordan det skal gjøres. At PISA-undersøkelsen viser at de er på bunn blant 33 land i så måte, er ikke noe å bry seg om. At de er nest mest bråkete i Europa, er helt i orden, for det er selvfølgelig en kreativ uro, og dessuten trives de jo så godt. At de som vil lære noe, må gå på gangen for å finne arbeidsro, er helt greit, for uro i klassen betyr bare mye aktivitet, og aktivitet er bra, uansett. At aktivitet ikke nødvendigvis er det samme som læring, er en påstand som faller for døve ører i visse kretser.

Lærebøker er også fæle greier, for der har noen antydet hva som er verdt å lære. De inneholder også vanskelige ord, og det er for mye stress å slå opp i en ordbok. Det er mye gøyere å søke på internett for å finne noe kult. Læreren er til for å oppmuntre og skryte av elevene. For det er selvsagt bra, alt de gjør, uansett hva de gjør. Det å komme på skolen fortjener i seg selv ros. Om de banner deg opp i ansiktet, så er det jo fordi det er så synd på dem. Det er ikke barna sin skyld at de banner og bråker i timene. Det skyldes nok heller læreren som har provosert frem oppførselen. Og kaster du eleven ut av klassen, får du vite at stakkaren har krav på undervisning, så derfor må du pent be om unnskyldning og ta ham inn igjen. Enkelte reformivrige har kalt det grotesk at lærerne kan sette eleven ned i oppførselskarakter. De ville helst hatt vekk alle karakterene. Man kunne nok ha erklært pasienten frisk for lenge siden, hadde man bare ikke hatt det plagsomme termometeret!

Skoleflinke elever er et problem. «Ingen skal lære det som ikke alle kan lære» og «de flinke klarer seg nok alltid», synes å ha vært en ledetråd. Boklig lærdom er ikke noe å briske seg av. Da er det bedre med sport, sang og dans. Der er det lov å være flink. Hvorfor? Tja, si det. Konkurranse er bra, bare ikke i teoretiske skolefag.

Det eneste korrekte har lenge vært at alle skal gå i samme klasse i alle fag. Noe annet kalles apartheid, og hvem er vel for det? Vi er stadig blitt minnet på at alle er i stand til å lære det samme; noen av oss trenger bare litt mer tid og må gå saktere frem, men alle skal selvsagt komme til målstreken samtidig. Det er jo så logisk når det bare blir gjentatt ofte nok. Alle ønsker til elevenes beste om grupper/klasser basert på evner eller nivå er blitt bryskt avvist. Når det likevel har forekommet, er det fordi noen har lurt seg til å gjøre det under dekke av at det var noe annet, for eksempel tilpasset opplæring, et begrep som forresten er blitt godt mottatt i alle politiske leire som ikke vet hva undervisning er i praksis. Det finnes vel en grunn til at man fremdeles, etter 30 år, driver omfattende forsøk med differensiering? Det tyder vel ikke på at man har lykkes?

I det aller siste synes det imidlertid som om undervisningsministeren er villig til å gjøre noe med saken. Hun foreslo rett før påske at hver enkelt skole selv må få organisere klassene/gruppene ut fra pedagogiske behov. Dersom det blir vedtatt, vil det ikke lenger være ulovlig å dele elevene etter faglig nivå. For det er vel det du mener, Kristin Clemet? Hvorfor ikke også differensiere ved å la yrkesfaglig studieretning være mer praktisk rettet og allmennfaglig studieretning mer teoretisk slik at den reelt blir studieforberedende? Er ikke det en vei ut av uføret, Kristin Clemet?

Trivsel er viktig og riktig, men ikke istedenfor faglig innhold. Kunnskapsformidling og kunnskapstilegnelse må være selve grunnpilarene i skolen. «Trivsel gir læring», sier noen. Hvorfor ikke snu på det: «Læring gir trivsel». Undervisning og læring er to sider av samme sak. God undervisning gir grunnlag for god læring, og god og nyttig læring gir god trivsel. Trivsel og læring må ikke lenger fremstilles som motsetninger. Det kan da vel ikke være slik at elevene mistrives når det kreves at de lærer noe?