19.9. var Ravnanger, sammen med oss, Ivar Brevik og en god del kommunepolitikere til stede ved en debatt angående sosialsatsene/fattigbarn. Gjennomgangstema der var å få sosialklientene opp på et verdig livsgrunnlag. Sosialklienter generelt har ikke problemer med verdigheten sin, problemet ligger i kommunenes og statens uverdige behandling av oss.

Det har i mange år vært snakket om fattigdommen blant minstepensjonister, at de knapt nok har til salt i grøten. Vi tigger om 20 prosent mindre enn det de har. Det er faktisk flere år siden Bergen bystyre vedtok at sosialsatsen skulle opp på 80 prosent av minstepensjonistnivå. Hadde dere gjort noe med det da, hadde vi kanskje ikke hatt den debatten vi har i dag. Det blir feil å skylde på staten i denne sammenhengen.

I de kommuner der satsene har vært høye nok til et anstendig liv på tilnærmet lik linje med gjennomsnittspersonen, har sosialklienten kommet seg videre fortere enn i de kommuner der satsen har vært så lav som her.

De 4,6 prosent dere sier dere øker satsene med hvert år er ikke på langt nær godt nok. Ikke når en enslig sosialklient ligger så langt under for eksempel en minstepensjonist fra før av. At dere nå vil gi tenåringsbarna av sosialklienter 250 kroner ekstra i måneden er verken til å le eller grine av. For ca. tre år siden bestemte dere at tenåringsbarn av sosialklienter kunne tjene inntil 1000 kroner pr. måned, uten at dette ble trukket fra familiens livsopphold.

Dere unnlot bare å nevne dette for sosialkontorene. Teoretisk sett skylder da dere de barna 36.000!

Ravnanger nevner òg tilleggsytelser som hjelp til medisiner. Man kan få dette dekket av sosialkontorene, men det kommer helt an på hvilket sosialkontor man har, når man søker og om kuratoren mener det er et behov for medisinen. Vi har smertepasienter som blir nektet hjelp til f.eks. Paralgin Forte fordi sosialkontoret var redd for at vedkommende skulle bli avhengig, en hjertepasient ble bedt om å ta halv dose medisin fordi dette ville bli billigere for henne. Kun et par av flere skjebner vi har vært borti.

Hjelp til husleie er en hån mot sosialklientene. Satsene har ikke leet på seg på over 13 år. 2500 kroner for en enslig sosialklient og 4000 kroner for en familie på sosialhjelp.

Er husleien en krone over de satsene får du ingen hjelp i det hele tatt. Du får knapt nok et kott til den prisen nå. Det vet dere så inderlig vel. I det store og det hele skal det lite til å gi sosialklienter et såkalt verdig liv. Det står bare på ønsket om å gjøre det. Og det er der det stopper hos kommune og stat.

Av Eva Sennesvik, Aksjon Mot Sosial Nød