Den ene tabloide påstanden etter den andre slynges blindt mot meg og mine kolleger uten å ramme. Ikke mot oss i TV 2 spesielt, men mot utenriksjournalister generelt og i særdeleshet fjernsynets utenriksdekning. Gentikow ønsker mer konsekvensjournalistikk fra krigsområder etter at kamphandlingene er over. Flott! Men Gentikow har gjort seg opp en mening om hvordan mediene dekker krigsområdene etter kampene — uten at hun har sett nyheter eller lest aviser. Det gjør henne mindre meningsberettiget. Med ikke uvanlig akademisk arroganse angriper Gentikow medienes krigskonsekvensdekning uten å ha brukt tid på å analysere medienes innhold.

Hun mer enn antyder at vi lar oss bruke av styresmaktene (og da kanskje de amerikanske). «Det kan være at man ikke vil undersøke konsekvensene fordi de kan være mindre positive enn man har regnet med eller man har fremstilt det på skjermen i første omgang.» Vemmelig! Vår oppgave er å rapportere det som skjer. Skulle noe bli feilfremstilt, så rettes det selvfølgelig opp. Og hvorfor i all verden skulle vi ønske å dekke krigsresultatet mer positivt enn det var. Tvert imot er mitt inntrykk at de fleste utenriksjournalister/krigsjournalister, norske så vel som utenlandske, er mer enn opptatt av å rote rundt i seierherrenes jubelrus etter noe som kan gi skår i gleden. Jeg er enig i at dette er en av våre viktigste oppgaver etter at krigen er slutt, og vi gjør det da også. Som eksempel bruker Gentikow de utallige reportasjer om Talibans fall i Afghanistan. Gentikow har misforstått mediene dit hen at Talibans fall var det samme som at krigen var over. Tvert imot har vi brukt mye tid og mange spaltemeter på å advare seere og lesere om det motsatte. Nemlig at krigen langt ifra er over, og at det kan være mange vanskelige eller umulige steg igjen før afghanerne kan leve i fred med hverandre.

I går begynte skoledagen for afghanske barn. Jentene er tilbake på skolebenken. Vi hadde en glimrende reportasje - i likhet med mange andre som brakte nyheten. En av konsekvensene av krigen. Dagen før brakte vi meldingen om at norske soldater var blant de allierte som kom under ild i kamper mot det tidligere regimet og al-Qaida. Vi vet at krigen ikke er over, og vi har vært inne i Afghanistan gjentatte ganger for å formidle krigens videre gang, og konsekvensene av at USA med blant andre Norge i ryggen sparket vekk Taliban. Det ville Gentikow visst hadde hun sett Nyhetene på TV 2. Hadde hun fulgt NRKs nyhetssendinger eller lest større norske, nordiske, britiske eller amerikanske aviser. Det rare er at Gentikow tydeligvis vet hva vi ikke dekker. Altså hva vi burde laget saker på. Dette må hun jo vite fra et eller annet sted. Forutsatt da at hun ikke har fått denne informasjonen fra mediene må hun jo ha sitt eget kildeapparat på bakken i Afghanistan. Det er besynderlig.

Gentikow hevder at ingen reportasjer har vist henne hvordan det har vært i Irak i de ti årene som er gått etter Golfkrigen. Tull. Vi har vært der. De andre har vært der. «...ingen reportasjer, bare sterke rykter om at befolkningen fortsatt lider», hevder Gentikow. Med jevne mellomrom dukker det opp reportasjer på fjernsyn og i aviser om den irakiske befolkningens lidelser. Altså ikke rykter slik Gentikow anklager oss for å formidle. Men journalistikk. Hun fortsetter med samme totale mangel på analysering av mediene når hun beskylder oss for ikke å ha vist eller trykket en eneste reportasje om den etniske konflikten i Jugoslavia etter krigen.

Hun har så rett så rett når hun skriver at «...journalistene må følge opp en så alvorlig begivenhet som en krig.» Men hun fortsetter med «Hvorfor gjør de det ikke(...)?» Kjære vene! Det gjør vi da. Kanskje vil mange langt på vei være enige med deg i at vi ikke gjør det bredt nok, eller godt nok. Men vi gjør det. Og vi kan sikkert bli bedre på det.

Så kommer det som understreker Barbara Gentikows inkompetanse når det gjelder journalisters arbeid i felt: «Men det skulle ikke være noe hinder for at utenlandske fjernsynsteam går inn i både Irak, Jugoslavia og Afghanistan og filmer fritt nå», skriver hun og viser spesielt til journalistenes egen sikkerhet. For det første: Det pågår fortsatt en krig i Afghanistan, og dette begrenser våre arbeidsmuligheter betraktelig. Fremdeles gjelder regelen om at ingen story er verdt å dø for. Vi gjør som best vi kan, men under en hel rekke begrensninger på grunn av vår egen sikkerhet, og de krigende parters sikkerhet. I Jugoslavia er arbeidsforholdene forholdsvis frie, men det er begrensninger på hva myndighetene lar oss gjøre, og det er begrensninger som pålegges oss på grunn av vår egen sikkerhet. Videre nevnes Irak som eksempel. Jeg har selv vært på jobb i Irak. Under streng overvåking av medbrakt guide fra myndighetene som passer godt på hva jeg får se. De kan ikke bestemme innholdet i reportasjene mine, men de kan i aller høyeste grad begrense arbeidsmulighetene. For ikke å snakke om alle de gangene jeg og kolleger ikke har fått lov til å reise til Irak fordi lokale myndigheter frykter for hva vi kan komme til å rapportere.

Jo da, alle medier har sine begrensninger - og innenfor disse rammene forsøker vi å gjøre vår jobb. At resultatet ikke blir bra nok, må Gentikow gjerne få mene, men at mediene ikke engang forsøker å dekke konsekvenser av kriger - det er feil.

Fredrik Græsvik,

Utenrikssjef, TV2