Av Aksel Sæthre, Bergen

Han er tydeligvis misfornøyd med at Jacob Jervell fjerner ordet «helvete» fra evangeliene og erstatter det med «Gehenna». Men hvorfor er han det når «Gehenna» var det opprinnelige ordet i grunnteksten?

I Aftenpostens kronikk søndag 15. sept. («Helvete over og ut — hva så»?) sier forhenværende biskop Per Lønning «at «Helviti» er et ord fra norrøn mytologi og dermed reinspikka hedenskap. At konservative kristne tviholder på det som garanti for «rett lære», er en skjebnens ironi uten like. Ordet har i århundrer vært fylt med et folkloristisk innhold som lar det bibelske poeng forsvinne bak en skrekkens anskuelighet som Skriften ikke bør trekkes til regnskap for».

Derfor vil Lønning som Jervell fjerne ordet «helvete», for han vil ha bort feilaktige forestillinger om fortapelsen som et «underjordisk torturkammer». Lønning prøver å gjøre ordet «Gehenna» forståelig ved å bruke betegnelsen «Det store Utenfor», for han avviser ikke at det fins et gudløst liv etter døden for dem som selv velger det.

Men hva så med «den rike mann og Lasarus» som Kvæven anfører som bevis for helvetes eksistens i tradisjonell betydning? Dersom denne historien tolkes bokstavelig og løsrevet fra bibelsk sammenheng, gir den sterkere støtte til Kvævens enn til Lønnings oppfatning av fortapelsens natur. Men dersom man ikke glemmer at denne fortellingen er en lignelse som Jesus bruker for å illustrere en aktuell problemstilling mellom de jødiske skriftlærde og ham selv, vil historien få en betydning som ikke støtter noen av dem.

Jødene hevdet de var Abrahams barn og arvinger til de velsignelser som var lovet dem gjennom ham, men Jesus avslørte deres svik og tok arven fra dem og ga den til den fattige Lasarus, de som trodde på hans budskap. Derfor «våknet» Lasarus i «Abrahams skjød», mens jødene som ikke hadde ivaretatt Abrahams arv, stod ribbet tilbake. Det er i dette perspektivet lignelsen fortelles, og er altså en dramatisk illustrasjon på det jødiske folks tragiske skjebne i møte med Jesus.

Kvævens andre bevis for helvetes eksistens finner han i Jesu berømte ord i Johs. 3.16 om at de som tror på ham «ikke skal fortapes, men ha evig liv».

Ifølge Paulus er det bare Gud som har udødelighet, og et selvvalgt syndig liv belønnes ikke med udødelighet, men straffes med døden; først den adamittiske død, dernest den annen død som Jesus kaller Gehenna. - Gehenna var et forbrenningssted for urent avfall utenfor Jerusalem, og brukes som et bilde på Åpenbaringens «ildsjø som brenner med ild og svovel». At Johannes oppfattet ildsjøen symbolsk som et bilde på fullstendig utslettelse, fremgår klart av Åp. 20.14: «Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død, ildsjøen». - Altså er Helvete det samme som Gehenna som igjen er det samme som den annen død, den død hvor ingen vei fører tilbake til livet. - Moses sier det enkelt: «Livet og døden har jeg lagt frem for deg... Velg da livet, så skal du få leve du og din ætt.» Kvæven har altså rett i at «der er to utgangar av livet», men de to utgangene er ikke to forskjellige former for liv, men det er liv eller død.