Og det er jo greit nok. Men det er en ting jeg reagerer på, og det er betegnelsen gatespråk/gatebergensk.

Uten å ha noen vitenskapelig dokumentasjon vil jeg påstå at det store flertall i byen vår snakker bergensdialekt. Det vil si at de i tillegg til tonefallet og skarre-r, også bruker vår særegne grammatikk uten hunnkjønnsform, og en rekke ord og utrykk som skiller seg fra bokmålet. Å betegne dette som gatespråk får meg uvegerlig til å tenke på Holberg-figuren Rasmus Berg.

Ligger ikke en slik karakteristikk på samme nivå som riksmålsfolkenes bekrivelse av nynorsk som «grautamål»? Den litt nedlatende holdningen som makteliten alltid har hatt til «vanlige» folks verbale uttrykksform gjenkjennes tydelig i betegnelsen gatespråk.

At det er flere og flere bokmålsbergensere som har, skal vi si konvertert til vanlig bergensdialekt i løpet av de siste 20-30 årene er jo noe alle som følger litt med har registrert.

Jeg kunne liste opp en rekke navn på personer som opptrer på den offentlige arena som har gjennomgått denne metamorfosen. Men hva er årsakene til at — som professoren kaller det - lavstatusvariantene brer seg, ikke bare i Bergen, men også internasjonalt? Hva er årsaken til at elitens språkdominans minsker, eller gjør den egentlig det? Dette hadde det vært ok å få svar på. En oppgave for professoren?

TRYGVE HORGEN EN GATEGUTT?