replikkAv Ole Irgens, tidl. pressetalsmann KFOR

Sikkerhetssonen som er opprettet fra Kosovos provinsgrense og fem kilometer inn i Forbundsrepublikken Jugoslavia er nemlig rene, skjære ønskedrømmen for albansk gerilja. Her har ikke jugoslaviske hærstyrker adgang, i henhold til FN-resolusjon 1244, og den NATO-ledete KFOR-styrken har heller ikke noe nærvær i dette området. Dermed er det fritt frem for aksjoner fra Kosovo og inn mot serbisk område.

Tanken bak denne sonen var rett: Å unngå nye angrep fra den jugoslaviske hær mot Kosovo. Resultatet har imidlertid blitt feil, og KFOR og NATO burde ha tatt konsekvensen av dette langt tidligere. Etterretningsrapporter sommeren og høsten 1999 tilsa at den jugoslaviske hær var sterkt redusert etter bombeaksjonene, og ikke i det hele tatt var i stand til militære aksjoner mot Kosovo. Dermed ble sikkerhetssonen i praksis et demilitarisert ingenmannsland som kjapt ble tatt i bruk av albanske geriljagrupper som springbrett for aksjoner inne i Serbia; den første alvorlige hendelsen ble faktisk registrert så tidlig som høsten 1999.

På tross av sterk retorikk fra Beograd, særlig under det forrige regimet, har samarbeidet mellom KFOR og den jugoslaviske hær faktisk vært ganske bra, og det hadde neppe budt på uoverstigelige problemer å drive felles patruljering i grenseområdene for å hindre slik virksomhet. Men av åpenbare politisk grunner ble dette ikke gjort, og resultatet er at uroen nå har bitt seg fast i grensetraktene mellom Kosovo, Serbia og Makedonia, der to geriljastyrker kjemper for å få den albanske befolkningen integrert med det nå etter hvert nesten totalt albansk-dominerte Kosovo.

Tallmessig er geriljastyrkene i dette området beskjedne, opp mot 2000 har vært antydet. Men signaleffekten av å se albanske, væpnete elementer med uniformer og merker som sterkt minner om den oppløste geriljabevegelsen UCK kan ikke undervurderes, og kan gi ny næring til albansk nasjonalisme og separatisme både i Kosovo, Serbia og Makedonia. Derfor tror jeg det er rett og klokt at NATO og Jugoslavia nå (endelig) gjør felles sak mot albanske opprørere. Som en sideeffekt vil også dette gi det internasjonale samfunn et sårt tiltrengt troverdighetsløft overfor den stadig minkende serbiske minoriteten i Kosovo, og det vil vise albanere med opprørstrang at det internasjonale samfunn fortsatt slår ned på aktivitet som går utenfor de reglene som er satt i FNs og KFORs mandat for forvaltning av området.

Men det overordnete problemet gjenstår selvsagt: Kosovo kan ikke for all fremtid være et FN-protektorat beskyttet av en internasjonal fredsstyrke. Enten må provinsen få sin selvstendighet og frihet, eller så må den leveres tilbake til Jugoslavia; enten som en provins under Serbia eller som en del av forbundsrepublikken. Men Balkan er full av paradokser, og dette er ett av dem: Så langt virker begge løsninger like umulig.