I en mannsalder ledet han altså arbeidet med å bygge opp et unikt bygningshistorisk friluftsarkiv som ikke bare sikret eldre bygninger som var truet med ødeleggelse, men som også på en pietetsfull måte restaurerte bygningene slik at de i dag fremstår som en dokumentasjon over eldre bergenske bygningstyper, byens håndverkstradisjoner og eldre interiør. Selv skrev Bjerknes følgende om bakgrunnen for museets virke :

«Det riktige og naturlige vil alltid være at gamle hus blir liggende hvor de hører hjemme, og det er ikke Gamle Bergens sak å flytte hus som kan bevares på sitt opprinnelige byggested. Det kan da være grunn til å komme litt nærmere inn på hvordan museet har fått, og får sine oppgaver. Dette bringer oss tilbake til den dystre tiden etter eksplosjonen i 1944. Over store områder på begge sider av Vågen var det ødelagte hus, og noen var så sterkt skadet at de ble kondemnert av myndighetene og måtte rives. Nå var det museet trådte i virksomhet. Selv om sperrer var brukket, vegger slått inn og vinduer og dører knust, var like fullt alt til stede. Slike hus ble målt opp, tatt ned, og fraktet til Gamle Bergen hvor de i dag utgjør grunnstammen i vårt museum» (Gamle Bergen Årbok 1962, s.5).

Det var særlig metodene fraFrilandsmuseet utenfor København som fattet Bjerknes' interesse. Det som særlig karakteriserte arbeidet her var respekten for aldersverdiene og nøyaktighet i metodene. Gamle Bergen er et pionerprosjekt i norsk museumssammenheng grunnet de avanserte metodene som Bjerknes og håndverkerne ved museet benyttet ved oppmåling, demontering, flytting og gjenreisning av bygningene. På denne bakgrunn er museet i seg selv å betrakte som fredningsverdig. Oppbyggingen av Gamle Bergen Museum var en prestasjon som i 1979 bidro til at Bjerknes fikk en internasjonal bevaringspris bl.a. for sitt forbilledlige gjenreisningsarbeid ved Gamle Bergen Museum.

Tanken om flytting er ikke bare absurd, men vitner om historieløshet og manglende ærbødighet for tidligere generasjoners arbeid med å sikre byens bygningsarv. I tiårene etter den annen verdenskrig var det de «samme» korttenkte økonomiske drivkreftene som utgjorde trusselen mot den anonyme trehusbebyggelsen i Bergen. Det er selvfølgelig hyggelig at museet besøkes av flest mulig, men turistnæringens behov for et opplevelsesprodukt må ikke overskygge museet egenverdi som bygningshistorisk dokumentasjon og studieobjekt for kommende generasjoner. I en tid der de fleste eldre bygninger er modernisert og betydelig endret, er denne dokumentasjonen viktigere enn noensinne. Det er museets egenverdi som her er det sentrale!

Carolyn Ahmer, siv.ark. doktorgradsstudent ved Institutt for Byggekunst, historie og teknologi, NTNU