Det blir forhåpentligvis ikke laksen personlig som går til krig mot turistene. Og skulle det være noen fiskeslag som har behov for å forsvare seg på voldelig vis, måtte det kanskje være torsken, truet av mennesker uten verken maske— eller magemål som den er.

Men konfliktnivået langs kysten vår vil øke, og frontene er mange. Foreløpig kan alle frontene vise til at de har både retten og sympatien på sin side. Utfordringen er å forene dem slik at vi faktisk kan leve av det vi planlegger å leve av i fremtiden; både olje, fisk og tyskere.

De nyeste alltid de gøyeste

Fiskerne kom først, og plaget neppe noen med virksomheten sin langs kysten. De var ikke mange nok til det, og sjenerte ikke de ikke-eksisterende hytteturistene heller. Det var de som eide havet, det var de som brukte det.

Nå er det mange som gjør krav på havet. Akkurat da vi begynte å merke at vi hadde forsynt oss vel grovt av fiskeressursene våre i noen tiår, kom oljeindustrien på banen. Og akkurat som hav-bruksnæringen har fått rollen som oljeindustriens arvtaker i dag, skulle oljen sikre at vi hadde noe å leve av etter hvert som fiskerienes rolle ble mer utydelig.

Det er lett å bli entusiastisk og begeistret når vi oppdager nye næringsveier. Det er like lett å glemme at de nye næringene skal leve parallelt med de gamle, og at de i forhold til naturen bare utgjør en ny trussel, og nok en spiller på en allerede hektisk og overfylt bane. For de ulike næringene lever ikke isolert fra de andre.

Oljeindustrien står for utslipp som truer fisken i havet, og i verste fall miljøet langs kysten. Oppdrettsnæringen utgjør en trussel for det opprinnelige livet i havet, med antibiotika og sykdom. Fiskeriene har sine egne svin i vannkanten, svin som bare vokser sammen med størrelsen på trålerne og kapasiteten til flåten. For ikke å snakke om skipsfarten, som har brakt oss ære og makt. Vi vet at skipene frakter med seg ballastvann med mystiske og eksotiske organismer, som sjelden bringer noe godt med seg i våre hjemlige farvann. Oljetransport til havs, og flytende atomavfallstransport, minner oss om hvor sårbare miljøet langs kysten er for tekniske og menneskeskapte uhell.

Bråk om utsikten

Det er miljøsiden av det. Arealkranglene blir sannsynligvis enda mer opphetet, som konflikter om territorier gjerne gjør. Vi har allerede sett tendenser til at hytteturister, som drømmer om den perfekte utsikten mot havet, ikke er særlig begeistret for oppdrettsanleggene som dukker opp i de fineste buktene og osene. Vi har sett hvordan verneinteressene kommer i konflikt med næringsinteressene i området rundt Sognefjorden, der drømmen og frykten for å bli en del av oppdrettseventyret neppe er helt over ennå.

Ødelegger for hverandre

Oljeindustrien er, og vil være lenge ennå, den desidert viktigste pengepumpen i norsk økonomi og næringsliv. I oljenæringens første leveår, var det ikke miljø og omgivelser som var det viktig-ste. Da var det snakk om å få til lønnsomme, tekniske løsninger, som kunne sikre den penge-strømmen vi lever så godt på i dag.

Fiskerne var skeptiske i begynnelsen. De store installasjonene til havs kunne ødelegge sårbare økosystem som fisken levde i. I dag vet vi at det ikke er installasjonene i seg selv som er den største trusselen fra oljeindustrien. I tillegg til følgene av eventuelle ulykker, er det den daglige produksjonen som utgjør faren.

Produksjonsvannet inneholder kjemikalier som ødelegger fiskens forplantningsevne. Industrien selv jobber med saken, og vet at det haster. Ikke minst fordi den voksende havbruksnæringen, selv om den ikke er direkte rammet av problemet, ikke kan leve med rykter om at havet vårt ikke er blant de reneste på kloden.

Rom for samarbeid

Den raskt voksende havbruksnæringen har ambisjoner om å gå oljeindustrien i næringen som seddelpresse i løpet av 20-30 år. Motsetningen mellom oppdrettsnæringen og de andre næringene vil alltid eksistere, rett og slett fordi de til dels kjemper om de samme ressursene. Men det finnes rom for samarbeid som kan gagne alle næringene.

Både på Mongstad og i Øygarden har fremtidsrettede sjeler funnet ut at oppdrettsnæringen kan samarbeide med petroleumsnæringen. Spillvarme fra anleggene til gass- og oljeindustrien kan brukes til å sikre temperaturen i oppdrettsanlegg for sårbare arter som breiflabb og kveite. Samarbeidet gir ikke bare oppdrettsnæringen en viktig ressurs. Det gir også oljeindustrien en aura av nytte som strekker seg forbi pengemaskinryktet.

Både turistene og kjøperne av oppdrettsfisk er interessert i at kysten og havet utenfor kysten er rent. Det betyr at både oppdrettsnæringen og turistnæringen har felles interesse av at sjøen langs kysten vår har et rent renommé. Dermed har de også felles interesse av å bevare sjøen ren, og av å unngå konflikt seg imellom så langt som mulig.

Alle næringene langs kysten har også interesse av at folk vil bo her, og vil jobbe her. Så selv om konfliktpotensialet er stort, er rommet for samarbeid kanskje både større, og mer in-teressant. Det viktigste er at næringene snakker sammen og er åpne om hvor konfliktene kan dukke opp. For vi skal leve av alle sammen, og er tjent med at de lærer av hverandre og samar-beider så mye som mulig.