De argumenterer gjerne slik: «Vi vet hva det vil si å ha fremmede på norsk jord, fremmede som overtok alt. Vi vil ikke ha fremmede her.» M.a.o. – en del av disse skjønte visst ikke hva kampen egentlig sto om; den ultrarasistiske, nasjonalistiske ideologi. Mange så bare «de fremmede» kontra «vi norske» – og jubelen i mai -45 skyldtes for manges vedkommende at man nå endelig var blitt kvitt utlendingene. Selvsagt var det en lettelse at man nå var befridd for alle grusomhetene og overgrepene akkurat de utlendingene sto for den gang.

Mange av den eldre, norske generasjon kjempet tappert mot den tyske okkupasjonsmakt. En stor del av dem har likevel havnet i en slags inkonsekvens: Bekjempelsen av Nazi-Tysklands ideologi var for mange ikke det vesentlige. Det vesentlige var å bli kvitt «de fremmede.» Uttrykt bekymring over rasisme, slik den ytrer seg i disse dager, avfeies ofte av de eldre med: «Ja, men hva skal vi med dem her?» Disse menneskene er foreldre, besteforeldre og oldeforeldre.

Symptomatisk er det at Frank Hansen, Pensjonistpartiet, var den eneste som ikke ville undertegne oppropet mot rasisme og vold forleden dag. Han snakker om at innvandrere får for mye. Javel. Hen henviste saken til stortingspolitikerne.

For ikke å bli misforstått: Jeg tror at de aller fleste eldre tar avstand fra rasistisk – og all annen – vold. Men jeg oppfordrer dem til å gå igjennom tenkesettet sitt: Hva vil vi med medmennesker – skal vi inkludere eller ekskludere?

ARNE OTTERBU