Kunstneren Lars Ramberg har stavet seg frem til en sammenheng mellom Riksutstillinger og fascismen. I skyggen av dette hakekorset, på naboveggen, henger et utvalg bilder utlånt av «Trasop skoles grafikksamling». Dette er velkjent sosialdemokratisk ikonografi av «Juksefiskere», «Kraner», «Pløying» og andre aspekter ved etterkrigstidens idealiserte arbeidsliv. Slike motiver har glidd så ubemerket inn i våre omgivelser under oppveksten at en kunstner må «... rekontekstualisere dem for å kunne se dem i et kritisk perspektiv», skriver Ekeberg i katalogen. Oppdraget ga kuratoren til sin kone, Ane Hjort Guttu, som med hjelp fra rambukken Ramberg har fått et sosialdemokratisk folkeopplysningstiltak til å se ut som et rendyrket maktprosjekt.

La oss forsøke å se bort ifra det åpenlyse feilskjæret når det gjelder profesjonell kunstformidling og inhabilitet og heller se på Riksutstillingers nye direktør Marith Ann Hopes egne refleksjoner rundt denne, i manges øyne, vulgære presentasjonen. På spørsmål fra BT om ikke «Trasop skoles grafikksamling» i denne sammenhengen er et verk av kunstneren Guttu svarer Hope: «Det er jo det, men samtidig er det ikke hennes kunst. Jeg ville grepet inn hvis det var hennes egen kunst Ekeberg ville stille ut.»

Mitt spørsmål til Hope blir da: Hvor mange kunstverk finnes det egentlig på Riksutstillingers jubileumsutstilling? Er for eksempel Gardar Einarsons ubearbeidede klipp fra et dagsrevyinnslag et kunstverk? Hva med «Adbusters» reklamebibler og «New Meanings» fotodokumentasjon av flerkulturelle kulturprosjekter? Jeg venter spent på svaret. Kan hende ender vi opp, etter 50 år med statlig kunstformidling til bygd og by, med bare en eneste kunstner som er verdt å nevne — nemlig kuratoren selv?

Slik Hope ordlegger seg i intervjuet med BT kan det virke som om hun faller for eget grep og ikke klarer å definere det kunstspesifikke ved den situasjonen hun selv har vært med på å skape rundt jubileumsutstillingen. I så fall er jeg redd dette vil få større konsekvenser for fremtidens Riksutstillinger enn at en midlertidig ansatt kurator smelter for sin egen kones prosjekt.

Øystein Hauge