I dagens forskrudde verden var det nok en del mennesker som undret seg over at to av verdens viktigste priser for arbeidet i fredens og menneskerettighetenes tjeneste, i fjor gikk til en demokratisk valgt leder i et land i full omforming fra militært diktatur til moderne folkestyre, i en asiatisk kultur, men med røtter dypt i vestlig tradisjon.

Det burde være gledelig og selvfølgelig, men i vår forestilling er en verdig prismottaker et idealistisk, tappert kjempende, men tapende medmenneske som trosser et allmektig diktatur.

Fjorårets prisvinner, Sør-Koreas president Kim Dae-jung er en mann med makt, og et menneske med ansvar som også må føre til at han må treffe beslutninger som ikke alltid fyller idealene 100 prosent. Når kampen for et åpent og liberalt demokrati skal kombineres med et utakknemlig slit for å forene vestlig demokrati i sør med et orientalsk familietyranni i nord, vil alltid ordet og fenomenet «kompromiss» stå høyt på enhver dagsorden.

Og kompromissets ånd appellerer sjelden til idealistenes «alt eller intet». Den aller første vinner av Raftoprisen, Jiri Hajek, døde i 1993 som en aktet og elsket eldre statsmann i et demokratisk land. Men han opplevde også hvordan hjemlandet ble splittet i to, og hvordan kompromissene forhindret et rensende rettsoppgjør med gårsdagens tyranner og mordere. Prisvinner Doina Cornea i Romania fikk sin frihet, men hennes hjemland har lang vei å gå frem til et plettfritt demokrati. Estlenderen Trimi Velliste ble utenriksminister i sitt hjemland, men den skjøre friheten krevde kompromiss: Frigjøringen fra fortidens skygger kan aldri fullføres.

Jose Ramos-Horta er et viktig maktmenneske i det frigjorte Øst-Timor, i et land der mange sår ennå er åpne. Og årets Raftoprisvinner, den iranske advokat Shirin Ebadi, må føre sin stille kamp for kvinner og barn og diktaturets ofre, i skyggen av de fremdeles mektige mullahene som fulgte Khomeini etter revolusjonen som fordrev shahen i 1979. Hun kunne vært en uplettet frihetskjemper i eksil, men hun gjør en langt større innsats i sin kompromisstilværelse i hjemlandet.

Hvis noe brennende ønske fyller dem som i år samles til Raftopris-utdelingen, må det være at den burmesiske martyr, Aung San Suu Kyi, ti år etter prisutdelingen kan innta sin rettmessige plass som sitt lands leder — sitt lands maktmenneske! Og kurdiske Leyla Zana holdes ennå borte fra sin rettmessige plass i den tyrkiske nasjonalforsamling.

Den bergensk-koreanske boken som foreligger til årets prisutdeling, er resultatet av noe så hverdagslig som et seminar holdt i Bergen for ett år siden. - Det er et oppsiktsvekkende skrift, fordi det gir forståelse av noe en hel generasjon alltid har «visst» mye om, det koreanske martyrium gjennom et halvt århundre. Det som ved det japanske sammenbruddet i 1945 skulle være en praktisk og provisorisk løsning, sovjetisk okkupasjon i nord, amerikansk i sør, årelang ødeleggelse av et lite og fattig folk i frontlinjen i den kaldeste krigen, så en splittelse som fordypet seg i Kim Il-Sungs familiediktatur i nord, garantert av de røde stormakter Kina og Sovjetunionen, og et amerikansk-dominert samfunn som vaklet mellom militærdiktatur og korte glimt av ekte demokrati i sør.

Men det var også en tid som forandret Sør-Korea fra ett av verdens aller fattigste land til en økonomisk stormakt i Asia, og en isolert militærstat i nord, med verdens mest lukkede grenser, inntil ropene fra millioner av sultende sprengte lydmuren omkring terrorstaten.

De interessante seminarbidragene fra Bergen sprenger mange myter, først og fremst om den asiatiske, konfucianske kulturen som gjør våre begreper om menneskerettigheter meningsløse, og myten om at frigjøring og forening av det koreanske folk krever et grunnleggende oppgjør med de massemordere som i femti år har pint og plaget folket i nord.

Jordens mennesker har de samme behov for frihet og trygghet, uansett hvor på kloden de bor. Og forsoning betyr kompromiss, tilgivelse og glemsel. Kim Dae-jung har valgt uttrykket «solskinnspolitikk» om sin forsoning mellom sør og nord. Det er en asiatisk tanke, men med røtter i det mest opprinnelige av den europeiske kultur: Det er Æsops fabel, den om mannen med frakken, som snører den tett om seg når en kald nordavind forsøker å tvinge den av, men som løsner den når solen varmer slik at frakken blir unødvendig.

Øst er øst, og vest er vest - og sannelig skal de to forenes!