«Frihetsropet» er heller et opprørsskrik — med røtter ned i rebellen fra Babylon - Nimrod - og hans gudsopprør som har gått gjennom de store riker til våre dager. Dernest er det et direkte tyveri og sekularisering av de kristnes ord som lød slik: «Frihet i sjelen, likhet for Gud og brorskap mellom mennesker.» Hvorfor menneskerettene ble nedtegnet i Paris i 1789, kom mer av det enkle faktum - sier mine kilder - at Jefferson fra USA satt som ambassadør i Paris og sikkert hadde en finger med i spillet i utformingen. Han hadde noen tiår tidligere forfattet amerikanernes frihetsbrev med menneskerettene. Disse hadde igjen dype røtter ned i kristen-britisk tenkning - noe som lå langt unna de opprørske drapsmenn i Paris-opprøret. Derfor svarte også fru Thatcher nei takk til invitasjonen fra president Mitterrand da han ba henne ned til feiringen av revolusjonsjubileet i 1989 - med disse velvalgte ord: Det ble så lite brorskap av det! Menneskerettene hadde ingen grobunn i sjelene i Paris - der ble det opprør og blodbad til det gikk videre i de store Napoleonskrigene fremover på attenhundretallet som blant annet britene stoppet. Den samme «jernlady» uttalte i en nylig utkommet bok, at alle problem som hun hadde møtt i sin tid stammet fra Kontinentet, og hadde funnet sin løsning utenfra. Underforstått hos britene og amerikanerne, de engelsktalende folk. Fullkomne folk - langt derifra - men det er dog forskjell på et folk som har dype kristne røtter og folk som følger ånden fra opprørere og voldsmenn.

Britene unngikk revolusjon og blodbad på grunn av sine store forkynnere som løste de sosiale problemene. Mange av dem ble ledende statsmenn og skaffet frem rett og rettferdighet på kristen basis. Charles Dickens skriver i «De to byer» om forskjellene mellom Paris og London.

Det var å håpe at man kunne få slutt på de mange overflatiske maitalene her i Norge som høyst urettmessig heller vil prise opprørsarven fra 1. mai - enn arven vi feirer 17. mai med Grunnloven og § 2 - den som har helt andre og mye dypere og bedre røtter.

Av Jørgen Høgetveit