Av Terje Valen,

leder for AKP i Hordaland

To gamle mennesker i Oslo har dødd fordi de er fattige i et land med markedsfrie strømpriser og kapitalmonopoler i strømforsyningen. Vi har nådd et fundamentalt og grusomt knekkpunkt i avviklingen av den norske velferdskapitalismen.

Vi vet at de høye strømprisene ikke kommer av at vi bruker for mye kraft i Norge, men av at kraftleverandørene har spekulert i en uvanlig stor eksport av kraft i høst, sjøl etter at det ble klart at magasinene begynte å bli nedtappet. Vi vet at folk må gå på sosialkontoret for å få penger til å betale strømregningen.

Vi vet at den loven som slapp fri markedet på elkraften ble vedtatt av et enstemmig Storting, også av de partiene som nå skriker høyt om kontroll og andre tiltak. DNA var en pådriver i saken. De andre borgerlige partiene jublet — ikke minst Frp. Bare RV var klart mot loven, men de var ikke representert på Stortinget da.

Vi har samtidig fått presentert en stor undersøkelse som viser at markedsstyrte sykehus, enten direkte finansierte eller stykkprisdrevne osv., gir større dødsrisiko enn sykehus som ikke følger et slikt system. Vi har en statsbank som setter renten ut fra det frie marked og som gjennom rentenivået nå driver og nedlegger store deler av norsk industri. Vi har et fritt marked på boliger som gjør det nesten umulig for unge å skaffe seg egen bolig. Vi har beinhard kamp innen offentlig sektor der staten presser på å få innført mest mulig fritt marked i lønnsdanningen, noe som fører til en stor brutalisering av arbeidslivet og en utsliting og utstøting av arbeidere i stadig yngre alder. Alt dette, og mye mer til kan nå direkte skrives på kontoen til det frie kapitalistiske marked i monopolenes og storfinansens tid.

De viktigste årsaker til at dette skjer er tilpassing til EU og EØS-systemet og til Verdens handelsorganisasjon (WTO) sitt system. Grunnen under det som skjer er at hele verdenskapitalen er inne i en langvarig og økende profittkrise som bare kan lettes gjennom at alt blir gjort til varer, og at arbeidskraften blir stadig billigere. Noe som i sin tur øker avsetningskrisen for alle varene som blir produsert. Derfor trengs mer massiv ødelegging av konstant kapital gjennom konkurser, nedlegginger og ikke minst kriger.

Så lenge vi vil holde på kapitalismen som system, vil hovedtendensen være at alle de krisene vi nå ser, skjerper seg. Det er ennå litt rom for å regulere kapitalen, men det blir mindre og mindre. Den eneste langsiktige løsning er innføring av et nytt økonomisk system som tillater at produksjon og fordeling blir innrettet etter menneskelige behov og ikke etter behovene for maksimal profitt.

I tillegg til å kreve reguleringer igjen, må vi derfor også for alvor begynne å diskutere hvordan vi skal bli kvitt kapitalismen og dens frie marked og dets dødelige system. Og da slipper vi ikke unna diskusjonen om overgang til sosialisme og kommunisme. Det er slik at erfaringene med disse systemene både er positive og negative. Men et faktum står fast. Mens kapitalismen er et system som ikke kan drives ut fra menneskenes og naturens behov, så kan sosialismen og kommunismen drives slik. Men da må hele det arbeidende folket ha makt og mulighet til å bestemme hovedlinjene i den politikken som blir utviklet - altså tvert imot vårt borgerlige diktatur som akkurat nå blir tydeligere enn det har vært på lenge. Men også tvert imot den despotiske utviklingen vi har sett i tidligere kommunistiske samfunn. Med dagens høyt utviklete kapitalisme som grunnlag, er dette nå mulig å få til.