Året er 1953. Stedet er gutteplassen på Fridalen skole. Klasse 1ge står stivpyntet utenfor guttedoen. Flash! Det første klassebildet er tatt.

1953, folkens. Det var før både Elvis og «Tulipaner fra Amsterdam». Før Kniksen og Pesen.

Det var den gang Coctail kostet 2,50 i kiosken i Fridalen. Vi knasket poseknekk, tygget Olatyggis og debuterte i Fanahallen med «Jungelgutten Bomba».

Men det var også det året folkeskolene i Bergen ble oversvømmet av syvåringer som alle var påbegynt i fredsrusen i 1945. Den første etterkrigsgenerasjonen.

Inn porten på Fridalen spaserte det i august 1953 hele 400 av oss, alle med ny rannar og et godt grep i mammas hånd.

Det var for eksempel Kallemann fra Pavels vei, Båddien fra Astrups vei, Jon Ole fra Langhaugen, Øisteinen fra Gjøas vei, Finnien fra Schweigårds vei, Geiren fra Birkeveien, Kjellien fra Ernst Sars vei og Anton fra Inndalsveien

Og han som måtte leve med å bli kalt askebeger-flaisen.

— Kjenn skolelukten!

— Kjenn skolelukten, Truls, den er her fremdeles. Det lukter blyant og viskelær!

Fotografkollega Knut Strand stønner av begeistring da vi trykker opp den tunge døren til skolefortiden vår.

Den samme døren vi tumlet inn, da vi begynte på Fridalen for femti år siden, ble klassekamerater og siden kolleger.

Nå har vi tatt turen tilbake, til et jubileumsgjensyn med klasserom, gutteplass og jenteplass, med pinaren, etaren, dritaren og klatretauene i gymsalen.

Og selvfølgelig løpedusjen i kjelleren.

Dessuten en titt inn på lærerværelset, der «våre» lærere, Aga, Eide Olsen, Berg, Njøs, Rognes og Gilberg holdt hus i en verden vi ikke hadde oversikt over.

Kor 'e kateteret?

— Men kor e' kateteret blitt av?

Knut har peilet inn «vårt» klasserom, nummer 9, i første etasje. Det gamle kateteret er vekk, og på kartet er det ikke lenger et land som heter «Persien».

Både Knut og jeg hadde plass på veggrekken. Der sto vi som lys hver bidige morgen og sang «Rett som ørnen stiger», før skoledagen kunne begynne.

Nå er vi syvåringer i kortebukser igjen.

— En herlig klasse, med tretti snille gutter, sier klasseforstander Anna Aga (73) i dag om 1ge, klassen som var hennes aller første da hun kom til Fridalen som nyutdannet lærer i 1953.

— Jeg skjønte ikke bæret i de første regnetimene, minnes Knut.

Han husker ennå en termos med varm kakao som gikk lekk i ranselen.

— Deretter luktet den sur melk så lenge jeg hadde den, flirer han.

Da var det blitt 1955 og vi gikk i andre klasse. Noen hadde «dumpet» underveis, andre opplevd det forsmedelige å sitte igjen i jenteklasse, og vi hadde fått Egil Eide Olsen som ny klasseforstander.

I karakterboken min den våren skrev han: «Bra i norsk. Usikker i regning. Bra orden. Grei! Flyttes opp i 3. klasse.» Julen det året var det 2401 elever ved skolen. Det tok tre dager å avvikle gang rundt juletreet, selv med åtte ringer.

Fikk kjærlighetsbrev

På skoleplassen trår vi med skrekkblandet fryd på hellegangen som var demarkasjonslinjen mellom gutteplass og jenteplass. Nåde den gutteslamp som våget å krysse over til foldeskjørtene som hoppet paradis på andre siden.

Men det ble smuglet kjærlighetsbrev over hellene, når lærerne ikke så det.

«Går du like mye etter meg som jeg går etter deg?», står det med sirlig jenteskrift på et gulnet ark vi fremdeles har liggende i en konvolutt.

«Du må svare så fort du kan, helst på skolen. Sant? Jeg vil aldri slå opp».

Og på baksiden: «Ikke vis dette brevet til en levende sjel, ikke engang til Rolf Larsen.» Illustrert med en søt tegning av en gutt og en jente hånd i hånd - og i en tenkeboble: «Smask, smask, smask» .

I dag, snart femti år etter, håper vi at hun som skrev tilgir oss indiskresjonen.

Løpedusjen

— Løpedusjen, husker du den? spør Knut, og vi får kuldegysninger bare av tanken på vannstråler harde som nålestikk.

Vi leter oss ned trappen til underetasjen, men alt vi finner der er de gamle fotvaskene og et mess av gamle pulter. Skolebadet er blitt lagerplass, dokkar!

Annenhver uke ble vi rengjort her, i folkehelsens navn, med vaktmesterassistent i lagerfrakk og sjøstøvler som bademann. Noen hadde lapp med hjemmefra. Der sto det for eksempel: «Per skal ikke bade på skolen, da han bader hjemme hver uke». Sånne lapper likte ikke lærer Martin A.E. Andersen spesielt godt.

Spiste på fire skift

På bespisningen, eller «Etareren», spiste fem hundre elever frokost på fire skift. Menyen var knekkebrød, brunost, melk, eple, og tran. Nå har «Etaren» vært fysikksal i årevis, ser vi når vi gløtter inn.

Men i gymsalen dingler fremdeles klatretauet fra taket.

Knut kan ikke dy seg for å ta en Tarzan-sving i tauverket.

På «Pinaren» i 2. etasje, der tannlegene kommanderte «gap opp!», er det bare tomme amalgamskap igjen. I 1953 derimot, før fluorens velsignelse, plomberte tannlegene syv tusen hull på dette kottet av en klinikk. Vi ble leiet til skafottet av en hvitkledd assistent som hentet oss i klasserommet.

I korridorene ser vi pokaler og vandreskjold vi selv har vært med på å vinne for skolen i Bøkeveien.

Bluesen kommer ...

I gamle dager hastet det for guttene å komme seg ut skoleporten når det ringte ut. Sistemann ned trappen «ble jente», nådeløst.

Men i dag rusler Knut og jeg sakte ut porten. Vi ser oss tilbake. Og ser på hverandre. Og føler bluesen komme.

Fridalen Forever Blues...

I BASSENGET: På 1950-tallet var bassenget på Fridalen skole et mareritt for en guttunge som ikke kunne svømme. Brådypt og ingen steder å fote seg. Vi kviet oss til hver bassengtime. Nå er det bare lagerplass for en gammel sofa. Og journalisten minnes badetimene for femti år siden.<br/>Foto: KNUT STRAND