Medlemmer som har vært gode å ha så lenge offentligheten ikke har vært klar over deres «skjulte egenskaper». Siste mann ut er Carl I. som bedyrer sin moralske forakt for opptredenen til Simonsen, på tross av at han innrømmer å ha visst om hans moralske forfall i 8–10 år, og at han fremdeles har ting på ham som ikke er kommet frem. Han sier også at han i nominasjonsprosessen i Rogaland hadde advart mot nominasjon av Simonsen.

Ved siste spetakkel i partiet bedyret han at han ikke hadde prøvd å påvirke nominasjoner. Hva er riktig? I Søviknes-saken sto Siv Jensen og ikke minst Alvheim frem som sannhetsvitner og støttespillere så lenge offentligheten ikke visste den fulle sannhet. Da den fulle sannheten kom frem, viste det seg at Alvheim hadde som førstemann vært klar over sannheten, men nå passet det seg å stå frem som moralens vokter og vise sin forakt for Søviknes. Alvheim var til da det partimedlem som det i mine øyne stod respekt av, en respekt som forsvant som dugg for solen.

Jeg forsvarer ikke på noen måte Simonsen sin oppførsel, men er likevel tilfreds med at mediene har sørget for at sannheten om Fremskrittspartiet så tydelig er kommet frem.

ARNOLD MORKEN