Og det bare fordi de etter forslaget heretter på utesteder ikke skal få lov til å røyke når de vil, hvis loven blir vedtatt.

Det later til at avisen ikke tenker på at det med dagens lovgivning finnes en stor gruppe mennesker («Tatere» i avisens terminologi) som ikke kan tillate seg den glede å gå ut en kveld, nemlig vi astmatikere. Det vil jo være barbarisk overfor røykerne hvis de skulle bli nødt til å gå ut av lokalet de minuttene det tar å få seg en røyk. Jeg kan fortelle at det ikke er noen fornøyelse å sitte store deler av kvelden fordi det finnes en eller flere innenfor som må få lov til å gi etter for sin trang til røyk mens vedkommende befinner seg i lokalet. Da lar man heller være å gå ut. Et astmaanfall er nemlig meget ubehagelig, både for den som får det og for omgivelsene. Røyken fra en enkelt sigarett kan være nok til å utløse det. I tillegg føler man seg uvel på alle måter etter at anfallet er over, at men helst ikke vil at andre skal se hvordan det er fatt.

Jeg har både i kraft av min stilling og i kraft av mine fritidsinteresser deltatt i en del større arrangementer over flere dager, hvor avslutningen på det hele har vært en større bankett der det forventes at alle deltakerne er med. Det pleier å gå bra helt til den første røyken blir tent, resten har vært et mareritt med stort sett opphold utenfor lokalet. Selvsagt kan man la være å delta, men også det har sine ulemper. For fem år siden opplevde jeg i Finland at der hadde ledelsen bestemt at alle som ville røyke under banketten, måtte finne seg et sted utenfor til dette. Det er ikke en eneste deltaker som ikke aksepterte dette. For to år siden var jeg på et tilsvarende arrangement i Danmark. På min forespørsel til ledelsen svarte de at de ikke hadde tenkt på dette, men de var selvsagt villige til å gjøre det samme der. For meg har det vært en ny og stor opplevelse å kunne delta på banketter og ikke være nødt til å forlate lokalet for kortere eller lengre tidsrom. Det burde da være en menneskerettighet dette også?

La meg til slutt få nevne at jeg har levd med forskjellige handikap siden jeg var sytten år. I disse årene har jeg lært meg til å leve ut fra de forutsetningene jeg selv har, ikke ut fra andres. Det betyr imidlertid ikke at jeg har noe imot at samfunnet legger forholdene til rette slik at slike som jeg kan bli mer utadvendt. Hvis loven blir vedtatt, kan jeg kanskje i 2004 være med på å feire mitt studentjubileum for første gang, som 60-årsjubilant.

CONN DE LANGE,

PARADIS