2001 er Det europeiske språkåret. Den 26. september ble den europeiske språkdagen markert rundt omkring i Europa. I Norge fant markeringen sted i Bergen.

Språkåret og språkdagen er et uttrykk for Europarådet og EUs satsning på språk og viktigheten av språk og fremmedspråk.

I desember 2000 deltok jeg på en av Europarådets konferanser i Østerrike med deltakere fra 20 forskjellige land, mange tidligere østblokkland. Hovedinntrykket etter konferansen var den enorme satsingen som gjøres på fremmedspråk rundt omkring i Europa. Beherskelse av fremmedspråk er inngangsbilletten til interessante jobber og muligheter. Europa har vendt blikket utover. Selv tilhører jeg den første interrailgenerasjonen, som på 70 tallet dro på sommerferie nedover Europa med gymnas fransk, tysk og engelsk som redskap for kommunikasjon. Utenom Skandinavia og Nord-Europa var det desidert ikke vanlig at ungdom reiste utenfor sitt eget land, og fremmedspråkskompetansen var liten. Fremmedspråkene fra gymnaset opplevdes som et verktøy som ga frihet og åpnet muligheter som ungdom i mange andre land ikke hadde.

I dagens Europa er situasjon en helt annen. Et konkret eksempel på språksatsingen i Europa er at man er i ferd med å innføre en språkportifolio som følger eleven og beskriver og dokumenterer en elevs kompetanse i språk og erfaring med språk. Den kommer i tillegg til tradisjonelle karakterer. Utgangspunktet er at alle fremmedspråk har lik verdi og er like viktige, og en språkportifolio bør helst inneholde dokumentasjon over kompetanse i flere språk.

Hvordan står det så egentlig til med vår språksatsing og språkkompetanse her hjemme? Vil norsk ungdom ha språkportifolioer som gir dem muligheter i internasjonale sammenhenger og kanskje også nasjonale sammenhenger?

Ett er sikkert: Mangelen på kvalifiserte fremmedspråkslærere i grunnskolen burde være en kilde til bekymring for skolepolitikere og samfunnet for øvrig.

La oss se på engelskfaget. Situasjonen er denne: 7 av 10 lærere på småskoletrinnet underviser i engelsk uten utdanning i faget utover videregående skole. Halvparten av engelsklærerne på mellomtrinnet og 1 av 5 på ungdomstrinnet mangler utdanning. Det paradoksale er at engelsk, som er et av de tre skriftlige sentrale skolefagene, er et valgfag i lærerutdanningen. Under 10 prosent av lærerskolestudentene velger faget selv om en klassestyrer på barnetrinnet må regne med å undervise i faget. Om 10 år kan skolen stå uten kvalifiserte engelsklærere. Her er det på høy tid at det gjøres politiske grep som sikrer at lærere har den kompetansen som kreves i skolen.

En doktoravhandling av Torunn Moksheim Lehmann dokumenterer at norske studenter har slette kunnskaper i engelsk; den muntlige overflatekunnskapen kan synes god, men studentenes skriveferdigheter er så dårlige at det skaper problemer både i studier og arbeidsliv (UiB – Magasinet, nr. 2, 2000). Ifølge Lehmann skyldes dette lærere med dårlig kompetanse i engelsk og ensidig vekt på muntlig trening.

Når man nå går i gang med å lage plan for ny lærerutdanning, må myndighetene se sitt ansvar for å gi grunnskolen kvalifiserte språklærere. Allmennlæreren som skal dekke 10 fag for 10 år i grunnskolen er ikke tjenlig for behovene i samfunnet. Lærerutdanningen må få en større grad av spesialisering hvor skolens sentrale fag inngår. Det er på høy tid at noe gjøres. Svikter lærerutdanningen språkfagene, vil skadene og ettervirkningene i samfunnet ha konsekvenser i lang tid fremover. Det kan være på sin plass å minne om at kulturrevolusjonen i Kina varte i 3 år, men det har tatt flere tiår å reparere skadene. Norge har egentlig ikke noe valg – dersom man vil henge med resten av Europa.

Av Anna Birketveit, høyskolelektor, Høgskolen i Bergen