Da de 2120 delegatene klappet for avslutningen av den 16. partikongress i Beijing sist uke, var den første maktoverdragelsen uten blodbad og opprør gjennomført siden kommunistpartiet vant makten i 1949.

Det var et lite steg i retning av å institusjonalisere det politiske system i verdens mest folkerike land, men det er en lang marsj igjen.

For mens Kina de siste årene har gjennomgått en heseblesende økonomisk revolusjon der private entreprenører og gründere dyrkes som vår tids folkehelter, har den politiske utviklingen nesten stått stille.

Kommunistpartiet oppfordrer folk til å bli sin egen lykke smed: Skap deg din egen arbeidsplass, tjen deg gjerne søkkrik og send barna dine til USA for å studere økonomi.

Men blir det snakk om politiske rettigheter og demokrati, er det stopp. Partikongressen har åpnet for røde kapitalister, men er i praksis like lukket og utilnærmelig som før.

Som i Maos tid

I 1978, da starten gikk for de moderne reformene i det kinesiske samfunn, var Kina et lutfattig og isolert kjemperike. Nå er Kina verdens raskest voksende økonomi, verdens sjette største handelsnasjon, medlem av WTO og verdens mest attraktive marked for utenlandske investeringer.

Men fremdeles utnevnes de politiske lederne på samme skjulte måte som i Maos tid. Dagsorden til folkekongressen ble holdt hemmelig helt inntil siste sekund. Og muligheter for reell debatt blant delegatene var helt fraværende — enten det gjaldt ettpartistatens eksistensberettigelse, politisk liberalisering, menneskerettigheter eller Kinas plass i verden.

Få vet hva Kinas nye leder, Hu Jintao (59), vil med Kina. Det viktigste vi vet er kanskje at avgåtte Jiang Zemin fremdeles spiller avgjørende rolle som leder for Kinas sentrale militærkommisjon, og at Deng Xiaoping allerede i 1992 bestemte at Hu Jintao en dag skulle etterfølge Jiang Zemin.

Danske Politiken omtalte i helgen utgivelsen av boken «Den fjerde generasjon» som utkom i USA denne måneden. Forfatteren er Zong Hairen, et pseudonym for en høyt plassert kinesisk partiformann som er funnet troverdig av amerikanske analytikere. Dette er hva han mener verden kan vente seg:

Stabilitet over alt annet

n Politisk og sosial stabilitet kommer fortsatt til å bli prioritert over alt annet. Derfor blir det også kun begrensete lokale eksperimenter med demokratiske valg.

n Fortsatt stor vekt på økonomisk vekst, men satse mer på innenlandsk etterspørsel enn fortsatt prioritering av høyere eksporttall.

n Hensynet til miljøet og utjevning av inntektsforskjellene mellom regionene blir viktigere.

n Noen medlemmer av den nye ledelsen er innstilt på å gi landets medier friere tøyler for å bekjempe korrupsjon og maktmisbruk. Partiets interne kontroll med embetsverket blir styrket for å forebygge korrupsjon.

n De kinesiske lederne vil fortsette å avvikle tapsbringende statsforetak. Det betyr flere millioner ut i arbeidsledighet, eller over i privat sektor.

n Ledelsen er ikke innstilt på å tillate uavhengige organisasjoner for studenter, arbeidere og bønder i stil med dem som var under dannelse våren 89. En revurdering av den blodige militære maktbruken mot studenter kan likevel ikke utelukkes.

n Kinas nye ledere tror på landets sterke globale plassering, og vil derfor utvide samarbeidet med USA og EU.

Ingen regler for valg

Vi må trolig likevel vente til neste partikongress i 2007 for å få vite om Kinas politiske system går i retning av demokrati. Det finnes fremdeles ikke noe system for utvelgelse av ny statsleder.

Det betyr at om fem år, når Hua Jintaos periode er over, åpnes det igjen for en skjult og nådeløs kamp bak de høye murene. Det er ikke mer enn 13 år siden daværende statsminister Zhao Zhiyang brutalt ble fjernet fordi han hadde vært for bløthjertet overfor studentene på Den himmelske freds plass.

Vil Hua Jintao selv være i stand til å avgjøre. Eller vil også denne gang en av Kommunistpartiets gamle menn, som Jiang Zemin, utnevne en yngre mann til å erstatte Hua Jintao?

81 år etter dannelse av Kommunistpartiet, og 53 år etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina, er det politiske system ennå ikke blitt institusjonalisert. Inntil det skjer vil Kina fremdeles være uten de politiske institusjoner som trengs for å fungere effektivt i en globalisert verden i det 21. århundre.

Køen utenfor arbeidskontoret som formidler ledige stillinger for hushjelper i Shanghai er alltid lang. I Kina dyrkes nå alle som klarer å skape sin egen arbeidsplass. Det private initiativ oppfordres, men bare så lenge ingen ber om politiske rettigheter.

FOTO: EINAR AARRE