Fredsprisen fyller 100 år. Noe upassende rommet disse årene to verdenskriger, og så mange andre i tillegg at tiden etter 1901 påstås å være den blodigste i historien hvis vi ser kvantitativt på det. Moderne våpen rakk over mer enn gamle. Med mye krig ble det til gjengjeld mye fred å prise. Krigene skulle avsluttes.

En militær sak

Den første verdenskrig var Verdenskrigen før man måtte ta i bruk ordenstall. Tapstallene er usikre, for Encyclopædia Britannica minner om at statene ikke førte statistikk over sivile ofre i noe så militært som krig. Krigsprisens sivile avgifter betalte, nettopp, de sivile.

Da verdenskrig nummer to begynte, hadde statene oppdaget at de fikk hele regningen uansett, og prisen for Den andre verdenskrigen ble satt til 55 millioner drepte, alt inkludert med tips både til Gud og Satan.

Det 20. århundre ble ikke bedre enn de foregående selv om dynamittgubben Alfred Nobel lot Norge dele ut en årlig oppmuntring til fred. Den norske Nobelkomite skulle kun kåre beste jomfru i et horehus.

Fredsprisen har gått til idealister som har fortjent den og til politikere som holdt fred etter å ha blodet hendene. Slobodan Milosevic kunne for så vidt like gjerne ha fått prisen som en tiltale i Haag siden han godtok avtalen som endte en etnisk krig og en bombekrig.

En gruppe norske akademikere lovet George W. Bush fredsprisen dersom han holdt seg vekke fra Afghanistan. Delt med Osama bin Laden når han ble pasifist, eller burde bin Laden få den uansett som den frihetskjemper han ifølge noen på venstresiden er? Omgitt av en mur av vennlighet skulle han få gode tanker om Vesten, omtrent som når ungdomskriminelle opplever at det finnes godhet i samfunnet som påførte dem kriminell adferd.

Det er fint at folk tror fredsprisen kan påvirke Bush, svarte direktør Geir Lundestad ved Nobelinstituttet. Han sa ikke «til og med Bush». Men fredsprisen har nok ikke noen stor makt internasjonalt, røpet Lundestad.

Fredsprisen er time-out fra virkeligheten eller fortjenstmedaljen til verdige og uverdige. I 1935 æret den et forfulgt mot, Carl von Ossietzky. Men Mor Teresa kan ikke få prisen hvert år, heller ikke Røde Kors. Noen ganger må de skyldige få den.

Tidligere prisvinnere samles i Oslo, men Midtøsten meldte avbud til festen. Fredsprisvinner Shimon Peres bomber fredsprisvinner Yasser Arafat, som han delte æren med i 1994, og statsminister Kjell Magne Bondevik forsto at Israel måtte sende raketter mot en av fredsfestens gjester. For nobelfeiring er én ting, Midtøsten noe annet. En gruppe akademikere, igjen, ba kong Harald fjerne sjefterrorist Arafat fra gjestelisten i tilfelle han fortsatt kunne bruke flyplassen i Gaza.

Peres liker ikke Ariel Sharons politikk, men er som utenriksminister medansvarlig for den. Også det israelske arbeiderpartiet har stått bak bosettingspolitikken i de okkuperte områdene, et aktivt bidrag til ikke-fred.

Fra første stund

Postmuseet i Oslo har i høst vist en utstilling knyttet til fredsprisen og repetert at den fra første stund etablerte fredsstridens tema: Hva skulle man belønne i en syndig verden? Idealisme, eller også realisme?

I 1901 delte Henri Dunant og Frédéric Passy prisen. Dunant huskes fordi han grunnla Røde Kors og tok initiativ til Genève-konvensjonen om regler for krigføringen. Men i 1901 hyllet man Passy, fordi han var en av Den Interparlamentariske Unions fedre og sto bak det franske fredsforbundet. Det var i pakt med datidens og Alfred Nobels tenkning om nyttig fredsarbeid, mens Dunant fikk høre at han ikke arbeidet mot krig, men bare for å gjøre den mer human.

Verken Yitzhak Rabin, Shimon Peres eller Yasser Arafat var uskyldsrene, men de fikk til en Oslo-prosess så lenge den varte og delte fredsprisen i 1994. Menachem Begin og Anwar al-Sadat ble i 1978 belønnet for freden mellom Israel og Egypt. Den holdt.

Nelson Mandela og Frederik Willem de Klerk forandret Sør-Afrika og mottok fredsprisen for 1993. De to var et umake par, men de Klerk ble hedret for å ha tatt spranget fra apartheid. Mikhail Gorbatsjov ville berge kommunismen og Sovjetunionen med reformer. Prosjektet mislyktes, og så ble Gorbatsjovs historiske innsats verd en pris at han lot det mislykkes.

Disse og andre huskes på Postmuseet, mens Henry Kissingers og Le Duc Thos pris i 1973 for en vietnamesisk fred syntes glemt. Le Duc Tho avviste prisen, og saktens må Kissinger ha spurt seg om man i Oslo overså at han stelte med maktpolitikk, ikke nobelpolitikk. I dag fremmes hans kandidatur til en internasjonal krigsforbryterdomstol. Pris eller dom, historien er et lotteri.

Den enes terrorist

Den enes terrorist er den andres helt. Terror legitimeres av konfliktene de oppstår av og hvitvaskes av politiske løsninger. Da katolikken John Hume og protestanten David Trimble delte prisen for Langfredagsavtalen om Nord-Irland, mente noen at også IRA burde ha fått ære, etter Arafat-PLO-modellen.

IRA drepte uskyldige sivile, uten å ryste USA. Terroren rammet Nord-Irlands protestanter og britene, og USAs sympati lå hos de irske republikanerne. Man kunne begripe at en britisk muslim spurte hvorfor muslimske terrorister ble bombet mens irske ble bedt inn i en regjering, den nord-irske, dersom dette var krigen mot all terror, skrev Ross Clark i The Spectator etter 11. september.

Men etter 11. september måtte USA presse IRA til å begynne avvæpningen, mens palestinske selvmordsbomber tvang Bush til å støtte Sharons terroriserende gjengjeldelsesaksjoner.

I 1976 fikk den nord-irske fredsbevegelsen ved Mairead Corrigan og Betty Williams prisen. Men den opererte i et politisk tomrom og kunne ikke løse en konflikt på vegne av dens aktører. Politikerne Hume og Trimble fikk fredsprisen da aktørene beveget seg til en avtale.

FN og dets generalsekretær får prisen nå. FNs høydepunkt det siste tiåret var Rwanda og Srebrenica, to folkemord FN flyktet fra. FN har den styrken medlemslandene tillater verdensorganisasjonen å ha, men kanskje er det verd en pris at FN finnes.

Osama bin Laden erklærte heller FN krig, men fikk nok med USAs krig. Prisvinnerne samlet i Oslo drøfter hva som gikk galt i fredsprisens århundre og hva som kan gå rett i det neste. Nobelinstituttets direktør mente på forhånd, i et intervju med VG, at internasjonal terror «har ikke så veldig stor plass når de store historiske linjene skal trekkes». Men vel har den noe med virkeligheten å gjøre.