At løftebrudd blir beundret, er noe overraskende, for Terje Søviknes gikk ikke til valg på slagordet: «Redusert tjenestetilbud til innbyggerne i Os,» men det er altså blitt resultatet.

Etter kommunevalget i 1999, ble Terje Søviknes omtalt som «Trollmannen fra Os». Med maksimal medieoppmerksomhet feide Søviknes inn på ordførerkontoret i Os. Nå skulle Os kommune bli Fremskrittspartiets utstillingsvindu. De første årene kom da også Søviknes med en rekke utspill, med gratis Syden-ferie for pensjonister som PR-messig høydepunkt.

Det var aldri på tale å kutte i det kommunale tjenestetilbudet. Tvert imot. Søviknes serverte stadig godbiter. Pengene skulle skaffes ved å selge kommunens «arvesølv».

Men man kan ikke leve av å selge «arvesølvet» i all evighet. Søviknes hadde imidlertid ikke et langsiktig perspektiv på sitt virke som ordfører.

Hans perspektiv var to år frem i tid, til stortingsvalget 2001. Da skulle han på Stortinget. Kunne han holde fasaden i Os kommune frem til dette tidspunktet, var han «berget».

Som kjent gikk det ikke slik. Søviknes fikk riktignok masse PR i mediene, men ikke all PR er god PR. Søviknes måtte trekke seg fra Fremskrittspartiets liste til stortingsvalget.

Dermed måtte han bli i Os.

Og da meldte den kommunale virkelighet seg med full tyngde. Nå går Søviknes til masseoppsigelser av kommunalt ansatte og nedtrapping av det kommunale tilbudet til innbyggerne. Direkte patetisk blir det når Søviknes nå forsøker å ikle seg martyrrollen. «Kommuneforbundets kamp mot Os,» skriver Søviknes i BT.

Søviknes, som nå er på jakt etter martyrrollen (i mer enn en sammenheng) ønsker nok å fremstille det slik. Men for mer nøkterne observatører er Kommuneforbundets «kamp» ikke en «kamp mot Os», men en kamp for medlemmenes arbeidsplasser og rettigheter.

Kommuneforbundet gjør det en fagforening skal gjøre i en situasjon hvor medlemmene trues med oppsigelser: Å kjempe for sine medlemmers interesser med alle lovlige midler. Selv om Søviknes ikke liker det, er det en rett man har i et demokratisk samfunn hvor arbeidstakere ikke kan behandles etter bruk og kastprinsippet.

Av Odd E. Rambøl