Er det noen motsetning mellom statlig og privat ansvar? Er det ønskelig at oppgaver utføres av private fremfor av det offentlige? Er statlig makt negativt?

Diskusjonen om hvor grensen bør gå for offentlig makt på bekostning av det private ansvar, er en naturlig og påkrevet debatt i et demokrati. Demokratiet bygger på at vi alle frivillig overlater noe av vår makt til et fellesskap som vi så er en del av. Dette gjør vi fordi vi mener at vi på den måten klarer oss bedre enn i en «alles kamp mot alle».

Det er likevel ikke slik at statlig makt kan erstatte privat ansvar uten at det får konsekvenser. Når et offentlig kontor får ansvaret for noe vi som enkeltmennesker tidligere selv måtte gjøre, mister vi gjerne interessen for å bidra. Vi tenker fort at «noen andre» har ansvaret og flere av oss vil forsøke å nyte av godene uten å bidra. Forholdet mellom statlig makt og privat ansvar vil derfor være konfliktfylt fordi det ikke bare flytter ansvaret, men også initiativet og dermed viljen til å ta risiko.

Dermed ikke sagt at offentlig ansvar er en uting. På en rekke områder er det påkrevd og ønskelig at det offentlige styrer. Gjennom det offentlige kan vi ivareta grunnleggende rettigheter og demokratiske forpliktelser. For eksempel er det helt essensielt at det offentlige har ansvaret for utdanningspolitikken, selvsagt skal det offentlige stå for politi, forsvar, lov og rett. Og det offentlige skal legge til rette for å bygge ut veier, jernbane og annen kollektivtrafikk. For å nevne noe.

Svarene på de innledende spørsmålene i denne artikkelen er altså «både og». Utfordringen for Norge fremover blir å få mer igjen for pengene i det offentlige, samtidig som vi dyrker frem den private skaperkraften og initiativet.

Mange oppgaver utføres i dag i offentlig regi. Det er ikke gitt at det er nødvendig selv om staten eller kommunene har ansvaret for at tjenestene blir tilbudt borgerne. Derfor gjennomfører Høyre, i kommuner og regjering, reformer som gjør det enklere å konkurranseutsette. Som finansminister skal jeg blant annet fra nyttår gjennomføre en reform av moms-systemet, som vil sikre at det ikke blir noen forskjell for den enkelte kommune om tjenestene utføres av private eller offentlige.

Konkurranseutsetting er ikke bare en måte å spare penger på. Når det åpnes opp for private tilbydere:

Sitter ikke det offentlige på alle sider av bordet når tjenesten skal utformes.

Får den enkelte borger gjerne større innflytelse på utformingen av tjenesten — valgfriheten kommer tydeligere frem.

Må de som produserer tjenesten hele tiden være best og kunne måle seg mot alternativer.

Samarbeidsregjeringen har snudd trenden med stadig økte skatter og avgifter. Vi gjør ikke det bare fordi det vil bedre konkurranseevnen og vil sikre og skape arbeidsplasser. Vi gjør det også fordi vi mener den enkelte må få bestemme mer over egen inntekt. Det er forstemmende å høre pengeglade politikere som hele tiden ønsker å bruke mer av andres penger, angivelig fordi de mener at de er bedre enn den enkelte borger til å forvalte pengene deres. Slik er det ikke med Høyre i regjering!

Dagens velferdsstat omfordeler i stor grad mellom de som har mye til ... de andre som har mye! Men vi opplever litt for ofte at de som virkelig trenger hjelp, ikke får det. Mye penger forsvinner på veien i administrasjon.

Vi må videreutvikle velferdsordningene slik at de blir bedre tilpasset den enkeltes situasjon og behov. Og vi må tørre å sette spørsmålstegn ved enkelte av de universelle ordningene som strør litt penger jevnt utover til alle, uten at det hjelper de som trenger det mest. Regjeringen fikk kritikk da vi fra nyttår endret ordningen med støtte til gravferd. Vi sa at det er unødvendig at de som klarer seg godt på egen hånd, skal få utbetalt noen få tusenlapper når en av deres nærmeste går bort. Til gjengjeld flerdoblet vi støtten til de som trenger det mest økonomisk. Sosialdemokratene og utgiftspopulistene var selvsagt mot. Det er vanskelig å endre på slike ordninger. Men det er nødvendig skal vi klare å hjelpe de som trenger det.

Jeg tror vi kan få mer ut av den ansvarsfølelse, både for seg selv og andre, som mobiliseres gjennom frivillige organisasjoner. For eksempel er jeg overbevist om at Frelsesarméen og andre ideelle organisasjoner driver et langt bedre velferdsarbeid overfor mennesker i nød enn noe offentlig kontor kunne ha gjort, simpelthen fordi det personlige ansvaret kommer frem på en helt spesiell måte.

I Norge har sosialdemokratiet drevet det for langt i å ha offentlige svar på alle utfordringer enkeltmenneskene sliter med. Resultatet er en stor offentlig stat og mindre personlig ansvar for egne og andres liv. Jeg tror det er viktig å snu dette og legge et større trykk på den enkeltes frihet og ansvar. Med Samarbeidsregjeringen har Høyre begynt et viktig arbeid for å gjenreise det personlige ansvar og forbedre samspillet mellom det offentlige og det private.